Abba er fortsatt Abba!

Tre beste låter: «No Doubt About It», «Just a Notion» og «Bumble Bee».

40 år har gått siden forrige Abba-plate «The Visitors». Nå er de her igjen.

I mellomtiden har prinsesse Diana kommet og gått, en Berlinmur har falt, og hele Olsenbanden er borte.

Men så: I september i år slapp legendene to nye låter, og annonserte både nytt album og hologram-konsert. Derfor sitter jeg altså her, i 2021, og skriver om ny Abba-musikk.

Det er temmelig rart.

Tidløse

Da Abba satte punktum i 1981 var jeg fremdeles seks år unna å bli født, men verden elsket dem fortsatt da jeg kom til i 1987. I 1999, da jeg var 12 år, kom musikalen «Mamma Mia».

En ny generasjon fikk for alvor øynene opp for Abbas helt unike discopop. Mange år etter at Abba gikk hver til sitt ble musikken fortsatt interessant for stadig flere, og i 2008 kom filmutgaven av «Mamma Mia».

Det virker som om Abba har en slags alarmklokke som lager et ellevilt bråk hver gang en ny generasjon er i ferd med å glemme musikken deres.

Nå har det gått 40 år siden forrige plate og bandets nyeste støvbørsting er her: «Voyage».

Omfavner alderen

Da jeg hørte de to første låtene tidlig i september ble jeg fra meg av glede over å høre at Abba ikke prøvde å vike fra oppskriften som funka så bra på 1970-tallet.

Vi har tross alt med noen av tidenes aller beste låtskrivere å gjøre, så å skulle se dem skjemme seg ut med capsen bak-frem på en eller annen uverdig Kygo-aktig måte virket helt utenkelig.

«I Still Have Faith in You» og «Don’t Shut Me Down» låt nøyaktig slik Abba skulle låte, og heldigvis hadde de omfavnet alderen også. Man kunne høre at Frida og Agnetha hadde blitt eldre, samtidig som de beholdt verdigheten så bra at man kunne mistenke Bjørn og Benny for å ha rotet etter glemt gull i gamle skuffer fra 70-tallet.

Det er med stor lettelse jeg kan konstatere at disse to låtene ikke var unntaket. «Voyage» er Abba slik vi kjenner dem. Fansen vil garantert føle seg ivaretatt, og om det finnes noen helt nye lyttere vil de nok bli bergtatt av denne plata.

Høye krav

Så er det kanskje sånn at man blir litt ekstra kravstor til et band som har bortimot 40 ikoniske låter bak seg.

For å ta en litt urettferdig sammenligning: Om man hører gjennom samleplata «Gold» fra 1992 er det omtrent umulig å finne noe som ikke fenger.

Derfor blir man kanskje litt ekstra sensitiv når man nå hører ny Abba-musikk. De har en så ekstrem teft for melodier og poparrangementer at man raskt merker når noe stikker seg ut i negativ forstand.

Skår i gleden

Det kan for eksempel være den i overkant gamlehjem-aktige stemningen på julesangen «Little Things».

Det søtladne og koselige konseptet «jul» formidles så følsomt at geriatrien hos vokalistene tar overhånd og blir skjelven og stakkarslig. En ting er å omfavne alderen, noe helt annet er å la den ta overhånd og gå på kvaliteten løs.

Samtidig må man jo være et monster for å hate at to bestemødre synger julen inn, men som Abba-låt duger den ikke.

En annen vond tå er den ambisiøse «Ode to Freedom». Avslutningslåta har en dørgende kjedelig melodi, og produksjonen låter billig.

Best på det melodiske

Da er det bedre når gjengen drar på skikkelig og gir oss en god, gammeldags swingklassiker i «Just a Notion».

Her er alle bandets særegenheter tilbake: spenstige harmonier, dype bass-saxer, surf-gitarriff og en drivende god melodi. Den er minst like god som den lignende «Why Did It Have to Be Me» fra 1976.

Mye av det samme finner vi i «Bumble Bee» mot slutten av plata. En durstemt og tålmodig ballade med marsj-innpakning, à la «Andante, Andante» og «Fernando». Her viser Frida og Agnetha seg fra sine beste sider atter en gang. Umiskjennelig Abba!

Jeg har alltid syns at Abba er på sitt beste når de omfavner melodiske overraskelser og komplekse akkordprogresjoner, og det blir godt illustrert med 70-tallsknyttneven «No Doubt About It».

Dette er en nydelig miks av James Bond og Eurovision-fest. Mystiskklingende synthlinjer som danser inn i et helt uforskammet fengende refreng. Her er det klassikerpotensiale.

Enorm prestasjon

«Voyage» er en plate som garantert vil blidgjøre fansen, og la meg understreke hvilken prestasjon akkurat det er.

Det å ha skapt en sound som funker like bra i 2021 som i 1981 er egentlig helt uhørt.

Siden de ga seg har popmusikken utviklet seg i motsatt retning, discoen er død, og swingsjangeren er forbeholdt låvedans.

Selv om det naturligvis finnes ting å sette fingeren på her også, er dette en enorm prestasjon av fire svensker som nærmer seg 80. Gratulerer, Abba!

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre:

Hør podkasten «Musikkrommet» i NRK Radio-appen.