Anmeldelse

Ungdom uten filter

Det fineste med «Til ungdommen» er ungdommene selv.

Til ungdommen

Det voksne preget fra boken er skrelt av, lag for lag, og kjernen, ungdommen, får stå igjen på scenen i teaterforestillingen «Til ungdommen».

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Forestillingen «Til ungdommen» ved Oslo Nye Teater har mye fint ved seg. Men tekstene – og ikke minst de unge skuespillerne – tåler å bli utfordret i enda større grad.

Da Linn Skåber og Lisa Aisato i 2018 ga ut boken «Til ungdommen», ble den raskt en suksess. Voksne kjøpte den som julegave og konfirmasjonsgave, og Skåber fikk Riksmålsprisen. Men vel så interessant er det at ungdommene selv likte boka så godt at den nådde finalen i Uprisen, norsk ungdoms egen kåring av årets beste bok.

Som en portal

«Til ungdommen» er en samling monologer eller korttekster skrevet av Linn Skåber. Tekstene er basert på samtaler hun har hatt med ungdom, og de formidler i et direkte uttrykk hvordan det er å være ung i dag. Mest av alt ligger bokens styrke i spennet mellom å klynge seg til en barndom som er forbi og et voksenliv som glitrer fryktinngytende et sted der fremme.

Til ungdommen

Fra monologen «Venninna mi er helt rå». Ines Høysæter Asserson (til venstre) og Emilie Mordal.

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Ungdomstiden er en portal i Linn Skåbers bok, og ungdommene står med en fot på hver side av den.

Boken er illustrert av Lisa Aisato, og dette visuelle uttrykket er tett knyttet til tekstene. Ved Oslo Nye Teater har de – heldigvis – fridd seg fra både Skåbers tekst og Aisatos illustrasjoner. Bare slik kan det bli en forestilling på sine egne premisser. Derfor er scenen sort, de fem ungdommene spiller forestillingen uten rekvisitter eller hjelpemidler. På scenen er det kropp, stemme, lys og lyd som teller. Og det er nok til at det bærer.

Illustrasjon fra Linn Skåbers bok "Til ungdommen"

Denne supermann-tegningen fra boken henger i mange norske ungdomsskole-klasserom sammen med teksten «Sekser i livet».

Grafikk: Lisa Aisato / Pitch forlag
Til ungdommen

Skuespillerne i Til Ungdommen har bare seg selv, hverandre og en sort scene å stole på. Det klarer de fint. Fra venstre: Jon Ranes, Filip Bargee Ramberg, Ines Høysæter Asserson, Emilie Mordal og Tarjei Sandvik Moe.

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Smart sky

Scenografien er en lysinstallasjon der lysrør er formet i en slags skyformasjon. Det er vakkert og snedig gjort av lysdesigner Øyvind Wangensteen. Denne skyen skaper mange ulike bilder på scenen. Skyen blir lett til en tegneserieboble der tanker krøller seg og ordene ikke helt kommer ut. Men denne installasjonen bør utnyttes i enda større grad, for den kommuniserer godt med resten av uttrykket.

Jon Ranes, en av skuespillerne på scenen, har også skrevet musikken som ligger under gjennom hele forestillingen. Ranes er 17 år, og det musikalske uttrykket har noe sårt, sårbart og noen ganger dirrende ved seg. Det gjør seg godt i en scene som er preget av sterke kontraster mellom lysinstallasjon og blackbox, sort og hvitt. Slik ungdomstiden er: sort, hvit og alt midt imellom.

Til Ungdommen

Lysinstallasjonen som er formet som en sky blir lett til en tegneserieboble der tanker krøller seg og ordene ikke helt kommer ut, som her over Jon Ranes (17).

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Oppdatert tekst

Skåbers tekst er brutt opp, skrelt, flyttet og brukket. Skåbers språk er også blitt oppdatert. Det trengs, selv om boken kom ut i 2018, blant annet fordi en del av Skåbers litterære bilder har i seg en utpreget voksen holdning til det å være ung. Og det trenger verken boken eller stykket. Noen slike litterære bilder henger igjen, som «lukten av våt asfalt», men ikke mange nok til at klisjépreget slår inn.

Nyquist har valgt tekster med stort alvor. Det gjør at forestillingen har lite tekstlig variasjon. Når flere av de lengste monologene har progresjonen «vanlig stemme-skjelvende stemme-tårer i øynene», gir det et statisk formpreg. Ikke at det ikke er godt gjennomført, for det er det, men i forestillingen som helhet blir det for mange slike øyeblikk.

Til Ungdommen

Sjelden har noen lest kleine dikt så fint som Tarjei Sandvik Moe «Til ungdommen». Teaterforestillingen er basert på Linn Skåbers bok med samme tittel.

Foto: Lars Opstad / Oslo Nye Teater

Det er også interessant at Nyquist har valgt å stryke ironien i mange av Skåbers tekster og går rett på et dypere alvor. Som i teksten «Om jeg vil på hytta i helgen?». Skåbers tekst ironiserer over voksnes mistenksomhet overfor ungdommene sine. Forestillingen går rett på skuffelsen over denne mangelen på tillit og klarer å finne frem et dypere lag enn Skåber gjør i bokform.

Gode skuespillere

I en forestilling som er fortellende, frontal og nesten meditativt stillestående, klarer de unge skuespillerne å spille frem flere bevegende øyeblikk. Selv om forestillingen er preget av såre, lengtende og triste tekster, har de klart å hente frem mye humor og lek med språk og dialekter. Her er lite ironi, ingen karikatur, ikke noe filter.

Disse fem skuespillerne har potensial til å leke seg mer med tekstene, lagene og humoren enn det denne forestillingen er blitt til. Styrken ligger i at det voksne preget er skrelt av, lag for lag, og kjernen, ungdommen, får stå igjen.

Anbefalt videre lesing: