Varskurop med innestemme

Sett utenfra fremstår den norske skolen på 00-tallet som et laboratorium, der overivrige skolebyråkrater har foretatt de villeste eksperimenter med ungene våre som forsøkskaniner.

Det har ikke manglet litterære bekymringsmeldinger om alt fra overdreven bruk av skjermer til økende skolefravær.

Vage formuleringer

Mange av disse bøkene har kommet fra folk som ikke har klasserommet som sin daglige arbeidsplass.

Andreas Stien-Leenderts har den store fordelen at han er allmennlærer i barneskolen, og dermed har sett all galskapen fra innsiden.

De observasjonene han har gjort fra sin posisjon bak kateteret, stemmer i nesten forbløffende grad overens med de inntrykkene jeg selv har fått som en allment orientert og interessert betrakter på utsiden.

Som den allmennlæreren han er, tar Andreas Stien-Leenderts for seg et bredt utvalg av tema.

Kartleggingsprøver, skolevold, overdreven vekt på muntlig aktivitet i timen, fravær, stykkprisfinansiering, altså at skolene får betalt per elev, og dilemma knyttet til fritt skolevalg er noe av det vi skal innom før det ringer ut.

Han fikk sin første jobb i 2006, altså samtidig som skolen fikk nye læreplaner, det såkalte «Kunnskapsløftet».

Endringen var radikal.

Vi gikk fra en kunnskapsbasert læreplan (L97), ført i pennen av daværende kunnskapsminister Gudmund Hernes, til en rekke generelle kompetansemål, der enhver konkret henvisning til nøyaktig hva norske skoleelever skulle kunne i de enkelte fagene var fjernet.

Stien-Leenderts viser tydelig hvilke praktiske konsekvenser disse endringene fikk for lærere og elever – noe som ikke minst kom til syne i norskfaget.

Fra å være et typisk dannelsesfag, der barn lærte om norsk og nordisk språk og litteratur og forfattere, har elevene de siste tjue årene blitt drillet i leseforståelse og lesehastighet.

Mislykkes

Boken åpner med å fortelle om en gutt i sjette klasse, som har mislykkes i en såkalt «Osloprøve» i nettopp lesing, der han ble bedt om å kryste ut meningsinnholdet av det ene tekstutdraget etter det andre.

Det paradoksale, får vi senere vite, er at den samme gutten slukte tykke bøker, som mange på hans alder ville synes var krevende:

Denne gutten ville altså trolig hevdet seg i det gamle dannelsesfaget norsk, men falt igjennom når det var hastighet som skal måles – sammen med en overflatisk forståelse.

Her kunne det vært nyttig om vi også hadde fått et konkret eksempel på en Osloprøve, slik at jeg hadde sluppet å bruke et døgn på å få ut disse prøvene fra Utdanningsetaten i Oslo.

Prøve-øving

Og nettopp det akselererende målings- og vurderingsregimet (Osloprøver, overgangsprøver og nasjonale prøver) er Stien-Leenderts sentrale ankepunkt mot den skolen han kom inn i i 2006.

Vi snakker om et testregime der eleven ukentlig kan få anledning til å føle seg mislykket.

En av konsekvensene er at timene blir en evig treningsleir til de utallige prøvene. Det oppstår en såkalt «Training to Test-mentalitet», der all undervisning som ikke kan settes direkte i sammenheng med prøvene, blir prioritert ned.

Han beskriver hvordan han selv fikk dårlig samvittighet for å ta barna med på kunstmuseum, fordi han egentlig visste at de burde bruke hver eneste ledig stund til å pugge til en av de utallige prøvene.

Her er det nok å gjøre for utvalget som nå skal se på test og vurdering i skolen.

Om alt dette skriver Stien-Leenderts med en behagelig innestemme, og også med et våkent blikk for alt som tross alt fungerer.

Konkrete læreplaner

Mye har riktignok gått skeis, men det er ingenting som ikke kan fikses.

Hvor skal man begynne?

Slik jeg leser denne boken, handler det om å avslutte det overdrevne test- og vurderingsregimet.

Læreplanene må bli konkrete igjen, men samtidig også ta opp i seg noe av den dialogiske, undersøkende holdningen til læring, som mange forskere har pekt på de siste årene.

Jeg finner i alle fall lite å bruke rødblyanten på her.

«Skolen er ikke for alle» er blitt en nyttig bok. Den gir en fin pekepinn på hva skolen ikke bør drive med, og også hva det bør gjøres mer av i årene som kommer.

Endringslogg 28. juni 2023: Bildeteksten under fotografiet hvor daværende kunnskapsminister Kristin Clemet holder opp Kunnskapsløftet inneholdt upresis informasjon om rekkefølge og ansvaret for arbeidet med læreplanene. Dette er endret.