Skriver rett fra levra

Selv­biografisk litteratur er i vinden. Bare tenk på Knausgård, Korsgaard, Louis.

Men dette er ikke noe nytt fenomen. Annie Ernaux har skrevet om seg selv i førti år.

Boken «Broren min» er nærmere tretti år gammel, men utgis nå på nytt på norsk, i en bølge av interesse nettopp for selv­biografiske fortellinger generelt og Jamaica Kincaid spesielt.

«Jeg hadde en bror» var tittelen da boken kom i 1998. Da som nå er Ingrid Haug oversetter. Hun gjør en god jobb.

Nå er den spreke teksten lett modernisert, ifølge forlaget.

Jeg vil tro ny­utgivelsen også skyldes at Jamaica Kincaid stadig oftere blir tippet som kandidat til nobel­prisen i litteratur.

I år gikk den som kjent til ungarske László Krasznahorkai.

Døde brødre

Franske Édouard Louis har lært ett og annet av karibisk-amerikanske Kincaid.

Han nevner henne eksplisitt i sin siste bok, «Kollaps», der han skriver om eldste­broren sin, som døde tidlig, langt på vei på grunn av alkohol­misbruk og allment forfall.

Heller ikke Jamaica Kincaid legger skjul på at hun mislikte sin bror:

Han var en døgenikt som ble boende hjemme hos moren. I ungdoms­årene stjal han både penger og møbler fra foreldrene for å finansiere narkotika­misbruket sitt. Han var innblandet i en draps­sak, men fikk begrenset straff siden han utleverte andre.

Nå er han tretti. Han har ingen jobb. Han har ubeskyttet sex med unge jenter enda han vet han er hiv­smittet.

Felles for disse brødrene, som nå er beskrevet litterært, er at de var drømmere. Men hvem var de egentlig?

Familiehistorie

Jamaica Kincaid (født i 1948) forlot den karibiske øya Antigua som tenåring for å bli au pair i New York.

Men i stedet for å sende penger hjem til moren, som hadde giftet seg igjen og fått tre små sønner, brøt hun nærmest kontakten og skapte seg et nytt liv i USA. Først som skribent i The New Yorker, siden som aner­kjent og verdens­berømt forfatter.

Brødrene møter hun ikke igjen før de er voksne.

Likevel gjør hun så godt hun kan for å bekoste medisiner til brorens siste fase av aids-sykdommen. Den er brutal og gjør at han dør lenge før han dør, som hun treffende skriver.

Usentimental forfatter

Jamaica Kincaid er en usentimental forfatter. I beskrivelsen av moren, som alle søsknene etter hvert fikk et vanskelig forhold til, skriver hun at hun

Ja, de ambivalente følelsene for moren skildrer hun godt i både «Lucy» og «Annie John».

I «Broren min» forteller hun om da moren brente alle bøkene hennes, fordi Jamaica, som den lese­hungrige ten­åringen hun var, glemte å passe lille­broren, slik hun hadde lovet, men satt med nesa i boken da moren kom tilbake.

Er det dette hun under­bevisst kompenserer for nå?

Kincaid reflekterer også over erkjennelsen av at hvis hun hadde blitt værende på Antigua, uten mulighet til videre skole­gang, ville hun aldri ha vært i stand til å betale for brorens medisiner.

Hun ble sendt til USA for å tjene penger og mistet dermed kontakten både med familien og hjem­landet. Der og da var det et stort tap. I ettertid har altså fordelene vist seg: Hennes penger kunne lindre brorens smerte.

Roman eller selv­biografi?

«Broren min» går inn i et større dokumentarisk prosjekt om Jamaica Kincaids egen familie. Bøkene bør snarere kalles memoarer enn romaner. Det er uansett oppsikts­vekkende å lese en forfatter som så rått avslører både sine egne og sine nærmeste familie­medlemmers svak­heter.

Men også omstendighetene rundt familie­relasjonene behandles i bøkene.

Kincaid har skarpe replikker om det å være kolonialisert, om skjev­fordelingene i tilværelsen, om hvordan blikket til den som ser, definerer verden. Hun forsøker å skrive seg bort fra skyld og skam som nettopp er påført utenfra.

Jeg berømmer Jamaica Kincaids evne til å dra vekk formildende slør, enten hun skildrer den store verden, familie­forhold eller sykdom og død. Hun skriver direkte om sex og begjær, hun viser oss skammens nedbrytende konsekvenser, og hun blir aldri forutsigbar.

Romanen svekkes likevel etter mitt syn av en slitsom bruk av parenteser, særlig når hun skal gjenta, til det kjedsommelige, at hennes brors far ikke er den samme som hennes egen far.

Parentes­bruken akselererer mot slutten av romanen og gjør den mer pratsom og påståelig enn den hadde trengt å være.

For er det noe Jamaica Kincaid forsøker, i denne romanen, så er det å hevde at en sak som oftest har to sider. Enhver sannhet kan diskuteres. Dét er en verdifull innsikt, som gjerne kan gjentas.

Og bokens humanistiske grunn­tone er sterk: Jamaica Kincaid viser at det er mulig å mislike noen og likevel sørge dypt når de dør.

Jamaica Kincaid har i mange år har vært blant favorittene til å vinne nobel­prisen i litteratur. Bli bedre kjent med henne: