«Rastløs» heter Munchmuseets utstilling som presenterer den norske modernisten Ludvig Karsten.
Tittelen henspiller både på Karstens karakter og formspråk: Han var visstnok en som snakket fort og mye, og som var ganske oppfarende. Han var stadig på reisefot og ble aldri trett av å studere de gamle mesterne.
Som kunstner var han av utpreget forskernatur, og han eksperimenterte ustanselig med nye teknikker og formspråk.
SELVPORTRETT: Ludvig Karsten (1876–1926) var en norsk neo-impresjonistisk maler inspirert av Edvard Munch, Henri Matisse og samtidig fransk maleri. Han var kjent for sin bohemlivsstil og for sitt skiftende temperament.
Foto: NasjonalmuseetDer jeg vandrer gjennom salene i niende etasje på Munch, tenker jeg at tross den åpenbare bredden og variasjonen, er det likevel lett å få øye på hans umiskjennelige stilsignatur.
Enten vi snakker om hans ekspressive og realistisk-inspirerte maleri av en arbeidsslitt, fattig, gammel enke, hans frie tolkning av Rembrandts «Batseba i badet», eller hans impresjonistiske landskapsmaleri fra Skagen, så er fellesnevneren hele tiden den mektige fargekraften i uttrykket.
Her er hans parafrase over Rembrandts «Batseba i badet». Hos Karsten går formen litt mer i stykker. Her gjør han Rembrandt nesten kubistisk, og har tilført farger som ikke finnes hos Rembrandt. Han har forvandlet barokkbildet til et valørmaleri og hjelper oss å se det gamle motivet med nye øyne.
Foto: Mona Pahle Bjerke / Munchmuseet«Fra Skagen». Her ser vi at han henter inspirasjon fra både den franske impresjonismen, men også Van Gogh. Følelsen av virvler i himmelen er veldig Van Gogh-aktig. Det er en veldig sanselig opplevelse av vinden som tar fatt i åkeren og de drivende skyene.
Foto: Ove Kvavik / Munchmuseet / Ove Kvavik
Hele bredden
Utstillingen byr på 70 verk, og den folder ut kunstnerskapet i hele dets bredde.
Et av de første maleriene jeg stopper opp ved, er den «Den røde stue» fra 1913. Her ser vi hvordan det glødende sollyset flommer inn gjennom tynne gardiner i en stue.
At bordplaten ser ut til å være nesten vertikal, og stolen i bakgrunnen ikke står skikkelig på gulvet, er uvesentlig.
Her handler det ikke om interiørdetaljer eller møblement, men om lys, flater og fargetemperaturer.
«Den røde stue» fra 1913.
Foto: NasjonalmuseetSelv om Munch helt åpenbart var en svært viktig inspirasjonskilde for ham, var han mindre opptatt av menneskets eksistensielle sjelesmerte.
For Ludvig Karsten var motivet kun et produktivt utgangspunkt for å skape koloristiske komposisjoner. Han utforsker maleriets utfordringer og muligheter.
Utstillingen er ordnet i ulike motivkretser som stilleben, portretter, kunsthistoriske parafraser (les: kopier eller tolkninger av de gamle mesterne), aktstudier og landskaper.
«Syk». En kvinne ligger syk i en seng. Det ser ut som om hun hutrer under det røde ullpleddet. På nattbordet står det en medisin- eller vinflaske som kaster en faretruende, Munch-aktig skygge på veggen. Se hvordan han med raske, kyndige penselstrøk har modulert ansiktets form i forkortning. Litt mindre overbevisende er kroppen under teppet skildret, men hos Karsten er det uansett alltid fargene som bærer helheten.
Foto: Privat eie«Hvilende akt». Dette er et av hans mest berømte arbeider. Her ser vi en naken kvinne som ligger med ryggen til. Den slanke kroppen er malt med hastige, nervøse penselstrøk. Fargene spennes intuitivt og kyndig opp mot hverandre, i den grad at vi over hode ikke bryr oss om noen ganske alvorlige anatomiske vanskeligheter. (Se ryggens merkverdige utbuling, og den uklare overgangen mellom de hvilende bena.) Her er det samspillet mellom den perlemoraktige hudfargen med alle sine skygger og nyanser, det sinoberfagerde sengeteppet, og den turkise veggen med islett av smaragd, som er det sentrale.
Foto: Øystein Thorvaldsen«Badende gutter». Dette er en veldig fin stemningsskildring. Karsten omtales gjerne som Munchs eneste elev. I virkeligheten gikk han aldri formelt sett i lære hos Munch, men skal ha tilbrakt noen somre med ham i Åsgårdstrand. Det er liten tvil om at han henter bred inspirasjon fra sin noe eldre kollega, men det er tydelig at han er en ganske mye svakere tegner. Verken kroppene eller steinene har den samme formkraften som hos Munch. Gutten til venstre har en fint tegnet overkropp, det er særlig i leggene og føttene at det skjer noe litt underlig. Vannet reiser seg i flaten, bortsett fra på høyre side der det er en slags horisont, som hjelper oss å se det som en dybdebeskrivelse.
Foto: Privat eie / MunchmuseetJeg så Karstens «Det blå kjøkken» i Nasjonalgalleriet tidlig i tenårene og ble umiddelbart fascinert av hans oppløste formspråk, stemningsfulle lys og mektige fargekraft. Og bestemte meg for at så fort jeg fikk meg et eget kjøkken, skulle jeg male det i skinnende blåtoner, og gjenskape stemningen. Det gikk et halvt liv før jeg faktisk gjorde det, men når jeg nå står og brygger min morgen-te i mitt fantastiske blå- og sjøgrønne kjøkken sender jeg ofte Karsten en kjærlig tanke.
Foto: Munchmuseet
Ikoniske bilder og ukjente mesterverk
Jeg blir så glad for gjensynet med noen av hans aller mest berømte verk, som det ikoniske blå kjøkkenet som i mange år var fast utstilt i det gamle Nasjonalgalleriet.
«Det blå kjøkken» fra 1913.
Foto: MunchmuseetMotivet er enkelt. Det står en tekopp og noen tallerkener på en benk foran et vindu, der et grønnlig lys strømmer inn.
Men heller ikke her er det litteraturen i bildet som er det sentrale, men den skimrende «prøyserblåfargen» stemt opp mot det gylne lyset.
De ulike grønne nyansene fra hagen utenfor danner en vakker kontrast til den brunrøde bordflaten.
Men enda morsommere er det å se bilder jeg aldri før har sett, som «Akt, syk Pike» fra 1913. Et frontalt portrett av en naken, tynn ungjente.
«Akt, syk Pike» fra 1913.
Foto: Richard JeffriesDet er noe utrolig uttrykksfullt og gripende ved skildringen av den uferdige kroppen. Den lyse huden tegner seg vakkert mot den skrinne, rustrøde bakveggen og det blekblå gulvet.
Bildet får meg til å tenke på Munchs «Pubertet». Her ser vi også den sårbare ungpikekroppen i utvikling.
Men der Munch maler øynene hennes svarte av naken angst, skildrer Karsten det mer innadvendte, umøblerte pubertetsfjeset.
Vill og risikovillig maler
Det er det ville, ukontrollerte og risikable ved Ludvig Karstens malemåte som gjør ham så utrolig god.
Men når man jobber sånn, sier det seg selv at ikke alt kan bli like bra hver eneste gang.
Jeg har alltid tenkt på ham som briljant, men ujevn. Utstillingen på Munch-museet viser meg imidlertid at han faktisk er jevnt ganske mye bedre enn jeg trodde.
OMFATTENDE: Besøkende på Munchmuseet får valuta for pengene når de begir seg ut på en reise i Ludvig Karstens verden av malerier.
Foto: Ove Kvavik / Munchmuseet / Ove KvavikRiktig nok finnes det verk der komposisjonen kollapser, der anatomien blir så umulig at selv den flotteste koloritt ikke kan kompensere for det, eller der han legger seg så tett opp mot Munch rent motivisk at han er dømt til å falle igjennom ved sammenlikningen.
Som tegner kan han nemlig virkelig ikke måle seg med Munch, men som kolorist er han faktisk i visse tilfeller enda litt bedre.
Utstillingen «Rastløs» er en intens sanselig opplevelse som jeg unner alle å få med seg!
Se flere malerier fra utstillingen her:
«Ved sengen». I dette maleriet ser vi spillet mellom de skrinne terpentinrike overflatene og de pastose nesten skulpturelle delene, der malingen er påført i tykke, oljerike strøk. Det skapes en fin balanse mellom den hvite gardinen til høyre og fliken av sengetøy i midten av bildet. Det hvite fatet til høyre stjeler vel mye oppmerksomhet fra helheten. Hold fingeren over å se hvor mye motivet da kommer til sin rett.
Foto: Mona Pahle Bjerke / Munchmuseet«Tæring». Virkelig et uttrykksfullt portrett av en aldrende, fattig kvinne. Den litt krumme holdningen, og de arbeidsslitte hendene som hun knuger. Akkurat disse er litt underlig malt rent anatomisk, men de overbeviser likevel, og gir en følelse av uro og fortvilelse. Det vakre spillet mellom de røde og de grønne valørene i skjørtet, og kontrastene mellom det blålilla og guloransje i bakgrunnen. Her trekker Karsten synlige veksler på Munchs kjente frontale portrett av søsteren Inger. Han tåler ikke som tegner helt sammenlikningen med Munch, men tåler det bedre enn mange andre. Litt forstyrrende er det kanskje med den todelte bakveggen.
Foto: Ove Kvavik / Munchmuseet«Akt». Her maler han med bølgelinjer og selv om anatomien kollapser litt, så er det en rytmeopplevelse i uttrykket. Og ikke minst en vakker fargeklang.
Foto: Nasjonalmuseet«Fra mitt blå kjøkken». Her ser vi en kvinne stå i meditativ arbeidsro i et blått kjøkken, med det bleke dagslyset flommende inn gjennom vinduet. De vakre gylne klangene i det lyse porselenet i tallerkenrekkene på veggene stemmes opp mot blåtonene i interiøret.
Foto: Canica kunstsamling«Sol». Det er nesten umulig å gjengi fotografisk fargegløden og lysopplevelsen hos Karsten. Bildene dør i reproduksjon. Enda en grunn til at man absolutt må gå og se disse bildene i original. Dette maleriet henger fint sammen koloristisk. Lyset omkring kvinnen danner en underlig boble.
Foto: Mona Pahle Bjerke / Munchmuseet«Betty Kirkeby med datter». Dette summarisk malte dobbeltportrettet har en nydelig kolorisme. Jeg liker hvordan han med raske penselstrøk klarer å fremkalle både kroppsspråk og sjelestemning. Brytningen i barnet mellom noe utadvendt og nysgjerrig, men også noe engstelig og beskjedent er så fint skildret. Rent formmessig er det imidlertid noen litt rare ting. Mens barnet står godt på bakken, ser kvinnen ut til å sveve. Men bortsett fra det er bildet relativt enhetlig formgitt. Både ansiktet og kroppene er utformet med samme stiliseringsgrad. Men det gylne tekstilet damen holder i hendene, danner et litt rart brudd.
Foto: Mona Pahle Bjerke / Munchmuseet«Rødt mot rødt». Bare en tittel som dette viser oss at vi like godt kan se på bildene hans som om de var abstrakte. Det er ikke motivet som står i forgrunnen. Det er maleriets egen virkelighet og maleriets lovmessigheter det handler om. Her om samspillet mellom ulike rødnyanser; sinober, skarlagen og burgunder spent opp mot det vakre sjøgrønne gulvet. Uten overdreven bruk av farge. At kvinnen går i ett med omgivelsene er hele maleriets poeng. Det blir rett og slett mer som et sinnbilde, der det følelsesmessige står i fokus. Her er det konsekvens i utformingen av alle deler av skikkelsen. Et veldig sterkt bilde.
Foto: Lillehammer Kunstmuseum«Stående kvinne». Dette er ikke blant Karstens beste bilder. Det er noe av det ville og risikopregede i måten han jobber på som gjør at han selvsagt ikke kan treffe hver gang. Det finnes absolutt verk i utstillingen som ikke helt holder mål, men selv i slike verk som dette, der den noe svakere tegningen blir forstyrrende for helhetsopplevelsen, har maleriet likevel klare koloristiske kvaliteter.
Foto: Munchmuseet«Portrett av Rolf E. Stenersen». Ikke blant Karstens sterkeste bilder. Hodet er fint malt, men kroppen er veldig dårlig formforklart. Stenersen mangler fullstendig skuldre og det er vanskelig å se hvor armen hans egentlig er. Det er synd at Karsten ikke har brydd seg litt mer for å få en troverdig kropp også. Man får absolutt følelsen av at det noen ganger gikk litt fort i svingene.
Foto: Tor s. Ulstein / Kode«Selvportrett». Dette er stramt og fint. Her er både kropp og hode formgitt i samme grad. Han spiller lys mot mørke, og det er en egen intensitet i uttrykket. Jeg liker hvordan vi liksom ikke helt får tak på blikket hans.
Foto: Nasjonalmuseet
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les gjerne hva jeg synes om «Lotte Konow Lund. Det hun sa», Kvenbiennalen 2025 og Hannah Ryggen-triennalen «Passing Motherhood». Og så anbefaler jeg disse utstillingene.
