Anmeldelse

En skotsk tragedie

Skotsk-amerikanske Douglas Stuart debuterte med sin roman «Shuggie Bain». Nylig fikk han og boka Bookerprisen. Ikke til å undres over.

Bokomslag "Shuggie Bain" og Douglas Stuart
Foto: Clive SMITH / NTB
Bok

«Shuggie Bain»

Douglas Stuart

Skjønnlitteratur

2020

Picador

Det finnes triste bøker, og så finnes det sørgelige. Ingen av delene står i veien for at bøkene samtidig kan være både brutale og tvinge leseren til å le høyt, om enn motvillig.

«Shuggie Bain» er en slik bok, men også noe helt for seg selv, i all sin harde, ytterst velformulerte realisme.

Shuggie, eller Hugh, Bain er femten eller seksten da vi møter ham i 1992, i en bitte liten bedsit, et knøtt av en ettroms leilighet med do på gangen. En do Shuggie deler med mer eller mindre utslåtte, forfyllede mannfolk, atskillig eldre enn ham selv. Men ikke eldre enn at en eller to av dem gjerne ser den unge kroppen hans ved siden av seg på en sengekant, med en pose øl mellom beina.

Shuggie drikker lite, ingenting. Han er sønn av Big Shug Bain, fra den protestantiske delen av Glasgow, og den vakre Agnes, oppdratt av katolske foreldre. Agnes har to barn fra før, Leek og Catherine. Agnes forlot faren deres for Big Shug, sjarmøren, drosjesjåføren med det ustoppelige dametekket.

Agnes drikker. Ikke bare litt og det blir verre. Shug flytter henne og barna ut til et sotsvart kommunalt boligområde og ei nedlagt kullgruve utenfor byen – og forlater dem der. De får klare seg selv.

Et håp om noe bedre

Da går det virkelig utfor bakken og det er her vi finner fortellingens startpunkt, tidlig på 80-tallet. Og slik virkeligheten altfor ofte er: barna passer mor, ikke omvendt. Helt til den eldste ikke holder ut lenger og drar, så den neste. Shuggie er yngst og må bli, vil bli, nekter å tro annet enn at den vakre moren hans kan bli bedre. Han må bare ta i litt til for å hjelpe henne.

Shuggie er annerledes. Barna og de voksne omkring ham, i Margaret Thatchers Storbritannia, der ute ved fattigdommens og arbeidsløshetens utposter, kan ikke tåle det.

Han vil så gjerne være normal, men vet ikke hvordan. Han går feil, feminint, beveger armene feil, hva er han, homo? Det slutter ikke.

«Shuggie Bain» er Douglas Stuarts debut, jeg leser at han er skotsk-amerikansk og klesdesigner, at han har jobbet med denne romanen i årevis. Det går an å si at boka hans står i en tradisjon, leseren kan få forte glimt i hodet fra filmer som «Trainspotting», «My Name is Joe», «Riff Raff» og for så vidt «Billy Elliot».

Dialekten lever på sidene i boken

Noe av den røffeste kriminallitteraturen fra Skottland, er skrevet nettopp i og fra Glasgow. Rusmisbruket, fylla, den ustoppelige nedturen i fattigdommens medstrøm er et grunntema i denne delen av kulturen. Det kunne være interessant, en dag, å sette seg ned med en opptelling – av litterære og populærkulturelle verk igangsatt i thatcherismens Storbritannia.

Douglas Stuarts prosa er effektiv, visuell og bildesterk. Innlevelsen i karakterene er total. Den tvinger leseren over i den gjengen som intenst håper at Shuggie skal klare seg, tross alt.

All dialog er skrevet ut med en beundringsverdig varhet for språklige nyanser. Jeg skal ikke skryte på meg kunnskaper i glaswegian, det lokale målet, men det lever på sidene og jeg leser det med stor glede.

Om jeg har en innvending, så må det være at den allvitende fortelleren iblant er litt rask i sprangene fra tankene i det ene hodet til det andre. Det kan være litt vrangt å holde følge, også i skiftene mellom scener og steder. Men det er også det.

«Shuggie Bain» er framfor alt en tragisk roman, totalt renset for sentimentalitet og pynt. Men, uten at troen på mennesket og evnen til overlevelse må vike. Den er også moderne arbeiderlitteratur på sitt aller beste. Hva mer kan jeg si.

Alle anmeldelser og anbefalinger finner du her.

Anbefalt videre lesing: