I Norge tenker vi gjerne på kampene om Narvik i slutten av mai 1940 som en av de få fremgangene det året. Da klarte norske styrker, sammen med franske og polske, å tvinge tyskerne til retrett.
I Storbritannia var stemningen en helt annen en måned tidligere. Her var Narvik og felttoget i Norge synonymt med en katastrofe, en ren fiasko. Det mislykkete felttoget i nord førte til opprør i parlamentet, og krav om at Chamberlain måtte gå av.
Historieinteresserte vil vite at Chamberlain gjorde nettopp det. De vil også være klar over at den som tok over for ham var hans egen marineminister, Winston Churchill, mannen som alle mente var ansvarlig for fadesen i Norge.»
Hvordan kunne dette gå til?
Bør revurderes
Nicholas Shakespeare har i boken «Seks minutter i mai. Hvordan invasjonen av Norge gjorde Churchill til statsminister» klart det kunststykket å gjenskape de politiske tumultene i disse dagene, en levendegjørelse av historien som det virkelig står respekt av. Med på kjøpet får vi en solid dose norsk krigshistorie.
Forfatteren antyder at vi bør revurdere vårt syn på de to hovedmennene i dramaet på britisk side.
Spesielt gjelder det Neville Chamberlain, som har gått over i historien som kontrastfiguren til Churchills heroiske kampvilje. Sånn ble det delvis fordi Churchill selv tok på seg oppgaven med den historieskrivingen, ifølge Shakespeare.
Chamberlain har blitt standardeksemplet på en fredståkefyrste og symbolet på alt naivt. Han oppfattes som den livsfjerne mannen som ville forhandle med Hitler. Dersom vi husker ham i det hele tatt, er det for det lite heldige slagordet Peace in our time, og viftingen med et papirark som bevis i september 1938.
I virkeligheten var Chamberlain lang ifra naiv. Han hadde ingen illusjoner om Hitler. Samtidig som han initierte fredsforhandlinger, iverksatte Chamberlain en kraftig opprustning av de britiske militære styrkene.
Han tilhørte generasjonen som hadde opplevd de forferdelige ødeleggelsene under første verdenskrig, og var villig til å strekke seg langt for å unngå at det skulle gjenta seg. Han skjønte også når det var for sent, og tiden var inne for å tre til side for noen som var bedre egnet for å lede landet inn i den ventende verdensødeleggelsen.
Detaljrikdom
Nicholas Shakespeare er best kjent som romanforfatter. Det merkes i måten han klarer å levendegjøre materialet på. Han tar utgangspunkt i dagbøker, brev og utallige historieverk som er skrevet om Storbritannia i denne krisetiden.
Som selverklært amatørhistoriker har Shakespeare gjort seg ekstra flid med å sørge for at detaljene er korrekte. Han samler talløse sitater og observasjoner om de politiske intrigene i et presist og uhyre spennende bilde av det politiske spillet som utspant seg.
Sjelden har disse historiske personene stått så levende for oss, med politikkens smålighet, ambisjoner, frykt, misunnelse og plutselige offervilje stilt til skue.
De konkrete detaljene er minutiøse, uforglemmelige. Som når en statsråd spytter på skoene til en partifelle i Underhuset. Eller beskrivelse av synet av de konservative opprørerne fra Chamberlains eget parti etter avstemmingen: «Pertentlige, respektable konservative som Harold Macmillan – i hvit snipp og med lorgnett på nesen – skrek ‘Gå! Gå! Gå!’ som opphissede bavianer.»
To be namsosed
«Seks minutter i mai» en ren nødvendighet for alle som interesserer seg for krig, historie og politikk, og hvordan menneskene agerer under press.
Skildringen av felttoget i Nord- og Midt-Norge sett fra britisk side, er uten tvil av ekstra interesse for norske lesere.
For å stoppe den britiske fremrykningen bombet tyskerne norske byer. Namsos og Steinkjer ble bortimot jevnet med jorden. Så omfattende var ødeleggelsene at det fikk Churchill til å ta i bruk et nytt ord: to be namsosed. Å bli smadret, fullstendig ødelagt.
Uansett hvor plaget vår tid kan synes, er det mye som var verre før.
