Anmeldelse

Normas forunderlige reise

Rune Christiansens tiende roman heter «Saken med den tapte tidens innfall». En tittel som kan antyde et mysterium. Det stemmer for så vidt.

Rune Christiansen i hvit bil med bildøra åpen + bokomslag til romanen «Saken med den tapte tidens innfall»
Foto: Baard Henriksen / Forlaget Oktober
Bok

«Saken med den tapte tidens innfall»

Rune Christiansen

Roman

August 2021

Forlaget Oktober

Norma er skuespiller. Hun har nettopp spilt hovedrollen i en dramatisering av den franske forfatteren Colettes roman «Mitsou», en beretning lagt til første verdenskrig.

Tilsynelatende er fortellingen om den unge kvinnen Mitsou og hennes blå løytnant både enkel og gammeldags, men under innstuderingen og mens forestillingene spilles, vokser den på Norma – utvider seg og blir dypere, bevegende.

Da jeg leste de første, knappe kapitlene om igjen, slo det meg at noe lignende foregår med Norma og leseren av denne romanen.

Moren hennes, Edith, går i åpningen av romanen inn i en sakte demens, der hun strever for å se ut på og være i denne verden. Allerede her kan en grunntone anes, hva er det vi husker, og på hvilken måte? Stemmer det med den andres versjon? Når kjærlighet dør, var den virkelig, eller noe annet?

Merkverdige observasjoner

Med Colette-stykket ferdigspilt og med morens begravelse tilbakelagt, bestemmer Norma seg for å bruke en ferieuke hos sin far, Torsten, som i pensjonistlivet har bosatt seg i sitt gamle feriehus på en øy. Det er forsommer og varmt. Normas datter blir hos faren sin i byen.

Allerede på ferga ut til øya begynner Normas lange rekke av observasjoner, kanskje betydningsløse, helt sikkert merkverdige i ordets egentlige forstand: Rust på et båtrekkverk, en rytter på en bakketopp, en død hest i kanten av havet, ei ung jente i for stor parkas.

For leseren er spørsmålet om de henger sammen, alle disse observasjonene, og hvilken betydning de har, og vil få, for Norma og den ubesvarte undringen som tvinger seg på henne. Hvem er hun når alt kommer til alt? Norma er i et søvnig limbo der mor er død, hun selv og ektemannen har brutt opp på hans initiativ, og faren viker unna svarene.

Som å lese en film

Rune Christiansens tekst er velformulert med en billedstyrke som til dels er slående. Et kjøkkeninteriør skrives så innstendig og samtidig ikke-påfallende at jeg som leser tror jeg har sett det bildet, et stilleben, et fotografi i farger.

Stadig har jeg tenkt underveis at denne teksten er som å lese en film, kanskje fransk, kanskje Bergman, der scenene utspilles hver for seg, mens enden og innholdet forblir sløret helt til slutten.

Dette inntrykket underbygges av en rekke velplasserte populærkulturelle og litterære referanser av et slag som i seg selv peker mot Rune Christiansen, som gamle kriminalromaner av det litt obskure slaget, eller en innklippet tekst av Björn von Rosen. Jeg kan strengt tatt styre min begeistring for uttrykk som høyt og lavt, men om noen forfatter svever like fritt i begge, eller alle nivå, så er det Rune Christiansen.

Ord vi har glemt

Romanen er relativt knapp, så vidt over 200 sider, og den er skrevet ut i en rekke stykker av varierende lengde, adskilt av nesten manende mellomtitler som er kryptiske og meningsfulle på samme tid: «Hun tenkte på noe for ikke å tenke på noe annet», «Og en summende tone» eller «Hvem var den maskerte rytteren?».

Denne formen gir meg assosiasjoner til noe gammelmodig – i beste forstand.

Dette er noe som også passer på Christiansens finstilte språk, også det formet langs toneganger vi ikke ser så ofte nå, med et vokabular der det er plass til ord vi nesten har glemt og setninger som denne: «Han var en mann som modererte seg med like stor kraft som han slo noe fast som uomstøtelig».

Jeg har hatt stor og nesten kuriøs glede av å lese meg fram til slutten av «Saken med den tapte tidens innfall», stedet der sløret letter.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: