«Eg las at foreldre som slit med posttraumatisk stressliding, oftare slår barna sine». Denne setningen står på side 24 i poeten Ocean Vuongs roman «På jorda er vi glimtvis vakre». Det fortsetter slik: «Kanskje det å legge hand på barnet sitt er å førebu det på krig».
Allerede her har jeg rukket å tenke på Art Spiegelmans store tegneserieroman «Maus», om faren som kom levende fra holocaust, med en overlevelsesskyld som stengte for kjærlighetsevnen. Assosiasjonen kom ved de første beskrivelse av morens gjentatte slag.
Veslehundens familie
Hos Ocean Vuong er det Vietnamkrigen som danner tekstens bakteppe, og evnen til kjærlighet er ikke problemet i dette hjemmet. Han kalles Veslehunden og er den yngste av tre menneske som kom til Hartford i Connecticut i 1990: Innvandrere til en bydel av innvandrere. De to andre er Veslehundens mor Rose, og Lan, den krigsskadde og dypt forstyrrede bestemoren. Morens faste melding til gutten er: Husk, ikke stikk deg ut. Du er allerede vietnameser. Da gutten er tretten, ber han moren slutte. Hun slår ham aldri igjen.
Ocean Vuongs roman er henvendt til Rose, formet som et brev til en mor som aldri vil kunne lese det. Etter at hun som femåring så skolen brenne etter et amerikansk napalmangrep, har hun aldri satt fot i et klasserom. Den vietnamesisk hun kan lære sønnen sin, forblir på andreklassenivå. Det forhindrer ikke at hun er villig til å ofre alt for at sønnen skal lære lesekunsten. Rose sliter helsa av seg i neglesalongens evige løsemiddeldamp. En av de mer bevegende scenene i boka kommer da den lille skolegutten vil prøve å lære sin mor å lese.
Poesien i prosaen
Ocean Vuong er i utgangspunktet poet, det merkes i den løpende prosaen, enda mer i deler av boka som fylles av korte, utsagnspregede setninger. Det intense forholdet til vennen og kjæresten Trevor er forelskelse, kjærlighet og sex, men også et nedbrytende stoffmisbruk og boring i den hvite guttens forhold til en fordrukken far.
Den sterke, nesten hjelpeløse kjærligheten mellom mor og sønn, er uansett det elementet som bærer mest vekt i denne romanen: lojaliteten og den gjensidige offerviljen. Det forhindrer ikke at romanen er skarpt politisk, blant annet i lysende betraktninger omkring rasisme og frihet som et relativt fenomen: stengslene som alltid er der, selv når de ikke er synlige.
Ocean Vuong makter en elegant blanding av form, journalistisk og essayistisk undersøkelse.
En av de sterkeste
«På jorda er vi glimtvis vakre» er en fryktelig roman, nådeløs i sin beskrivelse av smerte, krigsminner, sorg og følelsenes uomgjengelige konsekvens. Samtidig er boka varm og forunderlig vakker, velskrevet inntil det perfekte.
En av de sterkere leseopplevelsene på lenge.
Jeg har ikke lest originalen, men Rune F. Hjemås´ nynorske oversettelse er utvilsomt et finstemt arbeid.
