Anmeldelse

Den svarte mannens odds

Jesmyn Wards «Menn vi høstet» brukte sju år på å komme ut i norsk utgave. En nødvendig utgivelse i kjølvannet av Black Lives Matter-bevegelsen.

Jesmyn Ward har gitt ut boka "Menn vi høstet"
Foto: Beowulf Sheehan/Aschehoug
Bok

«Menn vi høstet»

Jesmyn Ward

Oversatt av Bente Klinge

Memoar

2020

Aschehoug

Fem unge, svarte menn dør i en blivende forfatters nærhet. En tar sitt eget liv, et hjerte gir etter for stoffbruket, de andre er direkte ofre for dop og ulykker. Forfatteren er Jesmyn Ward. Den ene unge mannen er broren hennes, Joshua.

Jeg har ikke lest alt hva Jesmyn Ward har skrevet, men noe er jeg sikker på: Det finnes elementer som går igjen i bøkene hennes. Først søsken, familie og samhold på pur tross. Dernest et innett sinne over rasismens forbannelser og rettferdighetens fravær, men også en ambivalent kjærlighet til Mississippi.

Og, la meg ikke glemme – empatien med den svarte mannens vilkår, kanskje det viktigste temaet i «Menn vi høstet».

Jesmyn Ward var den første i sin familie som fikk en utdannelse utover high school. Det er antagelig den formuleringen du hyppigst kommer over hvis du googler denne svarte, amerikanske forfatteren, født i 1977.

Dernest, at Ward en den første kvinnen som har mottatt National Book Award to ganger. For de to bøkene som på norsk heter «Det som reddes kan» og «Syng, gravløse, syng».

Berører og underviser

I forfatterskapet ligger den nye boka på norsk, «Menn vi høstet», et sted mellom de to. Originalen, «Men we reaped» kom i 2013. Uten dette årets svære uroligheter og hendelser i kjølvannet av Black Lives Matter-bevegelsen, hadde den kanskje ikke blitt oversatt i det hele tatt.

Det er fristende å si: intet så galt at det ikke er godt for noe; «Menn vi høstet» er gripende og solid bakgrunnsstoff for å forstå noe av de store bevegelsene denne sommeren, men også tørre begrep som systemisk rasisme. Eller, hva med endemisk rasisme, som Ward også skriver om, den stedbundne.

«Menn vi høstet» er en erindringsbok, en memoir. Det står ikke i veien for at den skjønnlitterære forfatteren Jesmyn Ward, med sitt språk og sin innlevelse, hele veien vaker under en tekst som ikke kan unngå å berøre leseren, men også undervise.

«Fra 2000 til 2004 døde fem svarte unge menn som jeg hadde vokst opp sammen med, alle på en voldsom måte, tilsynelatende uten sammenheng med hverandre», skriver Ward i bokas prolog og legger til: «Det er en brutal liste, så aktuell, så nådeløs, (...) som gjør folk målløse. Den gjorde meg målløs ganske lenge».

Sammenvevde historier

«Menn vi høstet» er på ett nivå en løpende fortelling om Jesmyn Wards oppvekst, med sine tre søsken, en fetter som bodde med dem i mange år, en elsket, men ytterst svikefull far og moren som «hadde mot til å se på fire sultne barn og finne en måte å mette dem på».

Innskutt i denne beretningen er fortellingene om de fem unge mennene, den unge Jesmyns vennskap og møter med dem, festene, den grunnleggende sjanseløsheten og til slutt døden.

Broren Joshua døde først, i 2000, i boka kommer hans død til slutt. Bilen hans, påkjørt bakfra, trykket inn over en brannhydrant av en full hvit mann. En full hvit mann som fikk fem år som straff for å ha forlatt åstedet.

Jesmyns mor var hushjelp hos velstående hvite mennesker under hele datterens oppvekst. En ydmykelse i seg selv, kunne det være og morens motvilje mot å ta imot hjelp stammet kanskje derfra til dels. Like fullt, moren takker ja da en av arbeidsgiverne hennes tilbyr seg å betale skolepenger for Jesmyn. Slik havner jenta på en privat, altoverveiende hvit, episkopal skole, og får en utdanningsvei som ellers ikke hadde vært oppnåelig.

Og slik kan denne hvite mannen ha bidratt til at vi har en forfatter som Ward og ei bok som «Menn vi høstet». Ingen enkel skolegang det heller, stilt «(...) overfor en slags åpenlys, utadrettet, individualisert rasisme (...)».

Harde og empatiske beskrivelser

Joshua derimot møtte i den offentlige skolen en systemisk rasisme, av et slag som gjør det «(...) vanskelig å se forbi den lettbeinte sjarmen og de dårlige karakterene og forakten for rigid læring og se mennesket innenfor». Slik blir den unge svarte gutten en slags selvoppfyllende profeti, «(...) nok en svart ung mann som er skjebnebestemt til å gi opp skolegangen (...)».

Ward beskriver de svarte livene hardt, uten pynt, og med stor empati, også når hun skriver fram ambivalensen overfor farens rolle i morens og søsknenes liv. Den svarte mannens rolle.

En ekstra nærgående sekvens finnes der hun sitter på en fest med en av de snart unge, døde og forteller at hun jobbe med å bli forfatter, hun skriver på den første romanen. Jesmyn burde skrive om ham selv, sier gutten.

Hun ler og gir ham standardsvaret sitt, at hun ikke skriver virkelighetslitteratur. Samtidig vet hun med seg selv at de litterære karakterene hennes er mislykkede fordi hun ikke tvinger dem til å ta innover seg virkeligheten. Hun var for glad i karakterene sine, skriver hun, som forfatter var hun en barmhjertig Gud. Hun beskyttet dem mot dopet, de vilkårlige straffene, den hverdagen vennene hennes sto i hver dag.

Dette skulle endre seg, Jesmyn Wards forfatterskap er ikke vennlig og imøtekommende. Det er heller ikke «Menn vi høstet», men sterk og nødvendig.

PS Anbefaler denne teksten om forfatteren i magasinet Vanity Fair om du vil lese mer om henne.

Anbefalt videre lesing: