Hopp til innhold
Anmeldelse

Solid og lovende stalker-krim

Anette Hemming er debutant i den norske krimlitteratursvingen. «Kartografen» er både spennende og interessant.

Bokomslag og portrett av forfatter Anette Hemming i forbindelse med utgivelsen av debutboken «Kartografen».
Foto: ODA BERBY/ASCHEHOUG
Bok

«Kartografen»

Anette Hemming

Krim

2022

Aschehoug

Tanum, Bærum, på sitt velbergede villa-vis: Lisbet Lind, en ung tobarnsmor, bor med to barn i det som også var hennes barndomshjem. Mannen Henrik er blitt til en eks. Det er snart påske, og Henrik skal ha barna med til Geilo.

Dagen før finner Lisbet et svært foruroligende kart festet til kjøkkenvinduet. Dagen etter, med eks og barn på ferie, ligger hun på sitt eget kjøkkengulv.

Knivstukket, med det meste av blodet utenfor kroppen.

Sånn kan det gå, når fortidens jævelskap blander seg med den nåtidige og noen vil ha prisen betalt. Spørsmålet er hvem og hvorfor.

Den gangen da

Fortiden er i dette tilfellet 1999 og en ungdomsskole i samme Bærum. En sky, taus, annerledes gutt ved navn Robert tåles ikke for sin usikkerhet og engstelse. Han mobbes, systematisk og grufullt. To-tre klassekamerater leder an i mobbetoget, gir seg ikke.

Flere ganger er det nær ved å gå helt galt. Her i bassenget, øvelse i livredning:

«Robert er vel ikke redd for noe», ­lo Torgeir.

Det brune håret lå vått og mørkt over hodet hans. Øynene var smale og blå, lure og farlige. Da ­Torgeir forsvant under vann, skjønte ­Robert hva som skulle skje.

«Kartografen» av Anette Hemming

Robert holder fast i tilværelsen ved å kartlegge verden, den nære og lokale, like gjerne som den større.

Han tegner kart, en nitid perfeksjonist. Han vil være som faren, navigatøren, han som ble borte på havet mellom Danmark og Norge da Robert var liten.

Hjemme er lite på stell. Robert og lillesøster Victoria må klare seg som best de kan, mens mor hviler i sin egen, trange verden av sofa, pledd, medisiner og Prince på verandaen.

Spennende, tross kjente grep

«Kartografen» er fortalt gjennom vekslende stemmer, i tett fremdrift, vekslende mellom da og fortellingens nå.

Hver eneste karakter av betydning har sine kapitler, hele veien fortalt via en allvitende stemme. Politimannen Persvik, hans unge kollega Oda, fylliken Sander, Henrik, Lisbet, og så videre.

Et slikt fortellergrep er på ingen måte noen ny formel i kriminallitteraturen – hva er på den annen side nytt i denne sjangeren?

Spørsmålet er om forfatteren får det til å fungere, om hun greier spenningkunststykket midt i det hele. Og det gjør Anette Hemming, så langt på vei at pirk vil nærme seg det smålige.

Anbefaling: 11 gode krimbøker

Krimbøker til påske - med bloddryppende bord under
Krimbøker til påske - med bloddryppende bord under

Kan bli overflatisk

En fare ved denne måten å bygge en fortelling, er at karakterene kan bli flate og overflatisk fremstilt.

Jeg mener nok at Henrik, Lisbets eksmann, er et eksempel på dette problemet. Han har svært ulike og til dels motstridende sider.

Det er både vel og bra, men forfatteren klarer ikke helt å få helheten til å henge på fortellergreipet. Henrik forblir litt uklar.

På den andre siden får leseren grei innsikt i så vel Robert som den strikte etterforskningslederen Persvik.

Styrer unna fellene

Jeg røper lite når jeg sier at «Kartografen» også befinner seg i sjangeren stalker-romaner. Det kunne gjort romanen forutsigelig, men også der styrer Hemming unna fallgruvene. Lenge, mens døden finner sine og glipper noen.

Hintene, de som skal inspirere den oppmerksomme leseren til gjetting og egen tanke, er pent plassert på fornuftig vis, uten å bli for mange eller masete.

Som når Henrik har fått et kart, det skremmer vettet av ham, og han ringer politiet ved Persvik:

Henrik trykket høyttaleren mot leppene og spyttet ut svaret, én og én bokstav om gangen: «H-A-N. Morderen. Han har fulgt etter meg i hele dag og tegnet det ned i et jævla kart. Jeg er nestemann!»

«Kartografen» av Anette Hemming

Riktig god debut

Det ligger flere stygge historier og mye fandenskap i bakgrunnen for fortellingen om kartene og deres betydning. Jeg nevner ikke hva slag, men jeg er fornøyd med at Hemming har klart å skrive fortellinger om skjøre ungdomsliv og ulike former for overgrep inn i romanen, uten at de virker innsydd eller påtatt.

Det er i seg selv et gode, altfor ofte er det motsatt. At det fortelles med en troverdig grad av empati, er bra.

Jeg kan nok innvende at svaret på det store spørsmålet «hvem gjorde det?» demrer for leseren tidlig nok i lesningen. Jeg synes allikevel ikke det ødelegger for helheten.

«Kartografen» er ganske enkelt vellykket, som debut betraktet er den riktig god.

Hei der!

Jeg er frilanser og anmelder litteratur for NRK, fortrinnsvis krimbøker. Her er noen krimbøker, både ferske og klassikere, som jeg anbefaler deg å lese.