Litteratur for evigheten

«I går» kom ut på fransk i 1995 og var Ágota Kristófs første roman etter den bejublede trilogien om tvillingene Lucas og Claus. «I går» bærer i seg flere typiske Kristof-trekk: Den konsentrerte, lettleste prosaen kombinert med den mørke, uhyggelige tematikken.

Mitt livs grufullhet

Romanen uttrykker også Kristófs helt særegne kombinasjon av aggresjon og ømhet.

Aggresjonen viser seg i de mange tabuene og grenseoverskridelsene Kristof skildrer, som regel helt uten sentimentalitet. Romanen «I går» inneholder blant annet mord, selvmord, incest, prostitusjon og ulidelige tapserfaringer. Ømheten viser seg i den sterke lengselen etter forløsning.

«I dag tar jeg atter fatt på det idiotiske racet», skriver fortelleren i romanen etter å ha gjennomlevd et psykotisk sammenbrudd i romanåpningen. Det er Tobias som snakker eller Sandor som han nå kaller seg. Etter å ha flyktet fra hjemlandet som barn, ikke bare fra krig, men også fra en vanskelig hjemmesituasjon, har han tatt seg et nytt navn.

Han står opp klokken 5 og tar bussen til fabrikken. Der lyser det kontinuerlig fra neonlys og fabrikkledelsen spiller alltid musikk i bakgrunnen. For å gjøre dagen lettere, ruser Sandor seg på et hvitt pulver han kjøper av landsbyfarmasøyten. Kristóf skildrer Sandors tilværelse med sin sedvanlige klare prosa: «(…) jeg går på bussen, jeg lukker øynene og hele mitt nåværende livs grufullhet springer meg i øynene.»

Det er ikke mye glede i Sandors liv. Riktignok har han funnet seg en partner, men Sandor er ikke til stede i forholdet: «Man velger seg én og tar til takke med henne.» Sandor lengter etter at selve drømmekvinnen, han kaller henne Line, skal komme fra ingensteds.

Etter at Sandor blir innkalt som tolk i en rettssak, tilbringer han mer tid på en bar med flere av sine tidligere landsmenn. Og så, ut av det blå, dukker en kvinne ved navn Line opp på bussen til fabrikken.

Morsmål og fiendespråk

Mange av kapitlene i romanen er drømmeaktige og poetiske med for eksempel snakkende tigre, fugler som faller døde fra trærne og setninger som dette: «Inni hodet mitt fører en steinete sti til den døde fuglen.»

Men brorparten av romanen er konkret, hard og borende enkel. Begge de litterære modusene er godt ivaretatt i Henninge Margrethe Solbergs kyndige oversettelse.

I en av de korte tekstene i selvbiografien «Analfabeten» skriver Kristóf om hvordan hun måtte lære seg fransk i voksen alder etter å ha flyktet fra Ungarn til Sveits. Hun beskriver fransk som et «fiendespråk» som tok livet av morsmålet. Kristóf måtte streve hardt for å tilegne seg språket. Dette er bakgrunnen for de presise, ofte korte setningene.

Noen har sammenlignet Kristóf med Marguerite Duras, sannsynligvis på grunn av begges evne til å skrive gode setninger. Selv sier Kristóf i et intervju at hun ikke liker den franske forfatteren.

Pose og sekk

Livsstemningen og språket i Kristófs prosa ligner mer på Samuel Beckett, som Kristof selv trekker frem som en viktig inspirasjonskilde. Men Kristofs fortellinger er mer intense.

Og takk og lov for det, for dette drivet er noe av det som gjør Kristóf til en så spennende forfatter. Også i denne romanen både sjokkerer og rammer Kristóf leseren til stadighet med vendinger i handlingen. For eksempel når Sandor i fjerde kapittel oppdager hvem faren hans egentlig er.

Kristóf behersker de slående enkeltsetningene og skriver samtidig frem interessante plott. «I går» er hakket mer minimalistisk enn de tre tidligere Kristóf-romanene, men det er fortsatt mye som skjer i løpet av de 123 sidene.

Gutten som ropte ulv

Det er en risiko man løper som litteraturanmelder, å bruke opp superlativene. Ordene kan miste sin kraft når det virkelig gjelder. Jeg skriver dette for å understreke hvor bra jeg syns «I går» er.

Jeg nøler ikke med å plassere denne boken på litteraturens øverste hylle.

Cappelen Damms Kristóf-revival i Norge de seneste årene, først med gjenutgivelsen av tvilling-trilogien, deretter med utgivelsen av flere av Kristófs bøker, er en berikelse for norsk litteratur.

Les mer om bøkene til Ágota Kristóf: