En besettende lese­opplevelse

Foruten å være politiker, podkaster og et yndet intervju­objekt i riks­media, er Mímir Kristjánsson en svært produktiv og dyktig forfatter.

Jeg ble derfor overrasket over at han også er en fyllik (forfatterens eget ord) av slike dimensjoner som kommer frem i denne boken.

Jeg må for ordens skyld legge til at jeg er avholds­mann, og ifølge Kristjánsson har vi gjerne fordommer mot alkoholikere.

Vi tror for eksempel at de mangler selv­kontroll, at de er svike­fulle og at de derfor ikke kan ha vellykkede karrierer og lykkelige familier.

Fullt så karikert var fordommene mine kanskje ikke, men det Kristjánsson skriver etterpå, er viktig:

Farsarven

Kristjánsson har tidligere skrevet om moren i «Mamma er trygda» der han vevet egen familie­historie sammen med betraktninger om norsk byråkrati og holdninger til utenforskap.

Denne gangen er det faren Kristján Loftsson Guðlaugsson som står i fokus.

Ett år før han døde, ga faren en «hyttebok» til sønnen. Boken inneholdt praktiske opplysninger om farge­koden på olje­beisen og hvordan man skrudde av og på varme­pumpen, men fungerte også som farens personlige dag­bok.

I flere av notatene kom det frem at han i perioder slet med for mye alkohol, og at han måtte ta seg hvite måneder for å komme seg.

Ifølge Kristjánsson er hytte­boken en fortelling om en mann «som ble stadig mer ensom og desperat, og som drikker stadig tettere.»

Med utgangspunkt i dag­boken og farens alkohol­problem reflekterer Kristjánsson om oppveksten, men også om eget forhold til alkohol.

Med en slekt som strekker seg tilbake til Egil Skallagrimsson på 900-tallet, og der fylle­historiene er mange, spør forfatteren seg om det var uunngåelig at også han kom til å drikke?

Essayistisk undring

Kristjánsson baler med flere dilemmaer i boken.

Hvordan kunne en far som var alkoholiker, allikevel være en så god far?

Kristjánsson har stort sett varme og gode minner om faren. Derfor er han redd for å svikte mennesker som har vokst opp med forferdelige, alkoholiserte fedre, hvis han « ... med åpne øyne sier at ja, faren min var alkoholiker, men nei, jeg hater ham ikke av den grunn.»

Forfatteren spør seg selv flere steder om han burde slutte å drikke. Han leter etter et tydelig svar, men det han finner, er tvil og flere spørsmål.

Den kvernende, undersøkende stilen, som ofte tar avstikkere til islandsk saga­historie og norrøn mytologi, fungerer godt.

Ved å tenke høyt om temaer som skjebne, arv, og lysten, men også trangen til å drikke, skriver Kristjánsson frem en tanke­strøm som jeg tror svært mange vil kunne kjenne seg igjen i.

Fornektelse av fornektelsen

Når Kristjánsson skildrer de negative konsekvensene alkohol har i livet hans, inkludert vennskap som har gått tapt, kjærlighets­brudd, skjelvinger, og regelmessig tissing i sengen om natten, er det oppsikts­vekkende at forfatteren fortsatt spør seg om det er på tide å slutte.

Det er som om innsikten ikke helt vil synke inn.

Samtidig er fornektelse et viktig tema i boken. Kristjánsson er svært klar over alkoholikeres tendens til å finne unnskyldninger for å kunne fortsette:

I en episode av «Trygdekontoret» om avhengighet forteller den alkohol­avhengige rus­forskeren Trond N. Bjerke at benektelse er vanlig også blant familie­medlemmer.

Da Kristjánsson spurte moren om hvorvidt faren hadde alkohol­problemer, var svaret kontant nei, selv om hun i sin tid overtalte mannen til å dra på avrusning.

Forfatteren spør seg om kanskje han også ser minnene av faren i et rosenrødt skjær.

Det er vanskelig for andre å vurdere, men selv en teoretisk sett «perfekt far» vil også ha utsatt sine barn for smerte som vil prege dem i voksen alder. Det er som om den livs­smerten som er til stede i alle menneske­liv, ikke helt kommer i tale i teksten.

Forfatteren fastslår om seg selv:

Et annet sted:

Men hva denne ødeleggelsen består i, forblir ullent og havner under et slør av undring, tvil, intellektuell forståelse og humor.

Det er til syvende og sist de positive følelsene som går seirende ut, som gleden over å miste kontroll, frihets­følelsen i å kunne drikke på morgenen, og lengselen etter å bli pensjonist uten andre oppgaver enn å sitte på en pub og drikke.

Raust og frustrerende

Alt i alt er dette en fascinerende bok som er verdt å lese av mange grunner.

Boken er både et varmt fars­portrett og et personlig essay om rus skrevet i en upretensiøs, effektiv prosa. Kristjánsson trekker leseren ubesværet inn i en besettende lese­opplevelse.

Men på sett og vis er boken også et rop om hjelp. Det er som om Kristjánsson stiller sin egen livs­løgn til skue.

Det er både raust og modig gjort, men det er også frustrerende lesing til tider ettersom jeg får et klart inntrykk av at alkoholen er en vesentlig mer destruktiv kraft i livet til forfatteren enn det han selv forstår – på tross av alle forsikringer om det motsatte.

Hør Kristjánsson fortelle om forholdet til faren i «Sommer i P2»:

Endring i brødtekst 15.08.2024 kl 11.34: Setningen «I en episode av 'Trygdekontoret' om avhengighet forteller tidligere alkoholiker og nå rusforsker Trond N. Bjerke at benektelse er vanlig også blant familiemedlemmer.» er endret til «I en episode av 'Trygdekontoret' om avhengighet forteller den alkoholavhengige rusforskeren Trond N. Bjerke at benektelse er vanlig også blant familiemedlemmer.»