Forunderlig roman om hekser

I denne romanen om hekseprosessene i Danmark på 1600-tallet foregår de skrekkeligste og forunderligste ting.

En edderkopp kryper ut av munnen til et dødfødt sped­barn. En jordmor har evnen til å overføre den fødende kvinnens smerte til andre, og griser blir observert i kirken på natten.

Dessuten er fortelleren i romanen ikke et menneske, men en dukke laget av bivoks, en slags voodoodukke:

Romanen er dukkens fortelling om dens skaper, adelskvinnen Christenze Kruckof, en historisk person som ble anklaget og dømt for trolldom i Ålborg i 1616.

«Gi dei flaggermus­blod»

Boken tar altså utgangs­punkt i faktiske hendelser. Ved bruk av retts­dokumenter, brev og andre historiske kilder har Ravn hentet frem navn og livs­skjebner til en gruppe kvinner som alle fikk dødsstraff i det danske retts­systemet.

Alle kvinnene har av ulike grunner havnet på siden av det strengt religiøse, danske samfunnet.

Christenze har ingen interesse for menn og ønsker ikke å gifte seg. Dorte har mistet et øye og beskrives av de andre som heldig fordi hun er enke og akkurat gammel nok til at ingen forventer at hun gifter seg igjen. Elisabeth er gift med presten Klyne som slår henne.

De søker alle trøst og felles­skap, og noen av dem erotisk spenning, i huset til Maren Kneppis, en kvinne med kunnskap om både det ene og det andre.

Enkelte ganger arbeider kvinnene sammen, de karrer ull og renser sild, andre ganger drikker og ler de.

Hør hva NRK-kritikerne sier om boka:

Plottet, selv om det kan virke medrivende nok, er ikke den viktigste motoren i romanen.

Boken er en slags poetisk idé­roman. Mer sentral enn fortellingen er den lyriske innlevelsen i en verden som står på terskelen til det moderne, der restene av folke­tro og natur­religion brytes mot et pietistisk kristent opplysnings­ideal.

Trolldoms­instruksjoner fra autentiske «svartebøker» blandes til stadighet inn i roman­teksten. Her lærer vi blant annet hvordan man kan få en kone til å fortelle alle hemmeligheter i søvne, eller hvordan man kan bli følelses­løs under tortur.

Eller hva med denne metoden for å finne ut hvilke kvinner i et rom som har ligget med en mann:

Moderne idealer

Det feministiske og makt­kritiske perspektivet Ravn legger an i romanen er på noen områder både velkjent og enkel. For eksempel er konge og prest skildret på en endimensjonal måte.

Men Ravn beholder en åpenhet når hun skildrer det kvinnelige felles­skapet som fungerer ansporende for både fantasi og tanke.

Troll­dommens plass i boken er for eksempel svært tvetydig.

Noen ganger er det en irrasjonell overtro som stilles til skue, andre ganger er magien virksom på et konkret nivå, andre ganger igjen er det mer usikkert: Fungerer denne magien, egentlig?

Hvorvidt kvinnene ser ut til å ha gode eller onde hensikter, skifter også.

I min gjenfortelling av handlingen kan det høres ut som om dette først og fremst er en spennende fortelling om hekser. Men fullt så enkelt er det ikke.

Ravns roman­metode tilbyr leseren en god del friksjon i et poetisk og ofte gåtefullt språk.

Dessuten skifter teksten stadig perspektiv gjennom flere korte avsnitt der ulike personer får slippe til. Flere partier er kompliserte å forstå i all sin konsentrasjon, og man må som leser arbeide med stoffet.

Men det er et arbeid som gir avkastning.

Å slippe leseren inn

Jeg leste boken to ganger, og boken vokste på meg ved andre lesing. Kanskje fordi jeg etter hvert også leste flere intervju med forfatteren, og ikke minst etterordet i boken, der forfatteren gjør rede for noen av kildene hun har brukt.

Det får meg til å tenke at romanteksten gjerne kunne ha «avslørt» sitt eget prosjekt i større grad og sluppet leseren inn i den tenkningen som ligger til grunn for romanen. I enkelte passasjerer risikerer boken å bli innadvendt på en ekskluderende måte.

Men god damn!, så stimulerende dette er.

Så underfundig og språklig tilfredsstillende, og etter endt lesing gir boken en særegen tung og god følelse i kroppen – slik jeg har vendt meg til at alle bøkene til Olga Ravn gjør.