På skattejakt i litteraturhistorien

Professor Jan Inge Sørbø viser i denne boken frem fire forfattere: Hulda Garborg, Gro Holm, Aslaug Vaa og Marie Takvam. Ifølge Sørbø har litteraturhistorien oversett sentrale trekk ved diktningen deres.

Boken har et tydelig feministisk ærend og skal være en motvekt til mannsdominansen i den såkalte kanondannelsen.

Hvilke forfattere blir trukket frem som de viktigste, og hvilke bøker blir stående som de mest sentrale?

Sørbø er opptatt av mottagelsen av kvinnelige forfattere. Enten blir kvinnelige forfattere nevnt som eksempler på det som er dårlig i en periode, eller de blir oversett og får ikke være med å definere den litterære epoken.

Dersom kvinnelige forfattere blir løftet frem er det gjerne nettopp som «kvinner», hevder Sørbø.

Lysten til å lese

Hovedvekten av boken er presentasjoner av forfatterne med biografi og drøftelse av forfatterskapet.

Jeg får definitivt økt leselyst av forfatterfremstillingene og noterer meg bøker til sommerens alltid ekspanderende leseliste.

For eksempel plasseres Marie Takvam i en tradisjon av diktere som balanserer dødsbevissthet og livsintensitet. Sørbø trekker inn franske Villon som Takvam selv var opptatt av, men også den svenske 1700-talls dikteren Bellman.

Aslaug Vaas lyrikk fremstår som både friksjonsfylt og finstemt. Sørbø viser frem dybden i Vaas tankeinnhold, og trekker paralleller til Frankfurterskolens kritikk av opplysningstiden.

Gro Holms hovedverk, romantrilogien «Løstølsfolket», virker som en skjult perle, og vil forhåpentligvis få flere lesere.

Aller mest begeistret ble jeg allikevel da Sørbø i kapittelet om Holm trakk inn underholdningsforfatteren Sigrid Boo og romanen «Vi som går kjøkkenveien». Boken ble i sin tid filmatisert og fant veien helt til Hollywood.

Denne type rariteter og digresjoner gjør Sørbøs bok til tider ganske underholdende.

Hulda Garborgs komedie «Rationelt fjøsstell» er et annet glimrende tips. Store deler av kapittelet om Hulda Garborg er i det hele tatt forrykende. Garborg argumenterer sterkt for kvinners rettigheter, men fastholder samtidig hvordan kvinner og menn er forskjellige.

Jeg har allerede begynt å lese hennes «Kvinden skabt af Manden», en forunderlig utgivelse som kombinerer essayistikk og fiksjon i et debattinnlegg som kunne vært aktuell for dagens kjønnsdiskusjoner.

Over tid blir det unektelig noe pliktoppfyllende i Sørbøs gjennomgang, og noen av handlingsreferatene kan bli i overkant lange, for eksempel i presentasjonen av mange av Garborgs romaner og Vaas dramatikk.

Menn som mener om kvinner

Sørbøs feministiske kritikk fremstår etter min mening noe tendensiøs enkelte steder.

«Korleis blir kjønnskategorien brukt i lesinga av dei fire?» skriver Sørbø i begynnelsen som om mottagelse er et hovedanliggende for boken. Men dette sporet er ikke alltid like tydelig.

Sørbø har gode eksempler på sjåvinistiske omtaler, mest kjent er André Bjerkes famøse anmeldelse av Marie Takvam:

Les hele André Bjerkes anmeldelse av Marie Takvams diktsamling her

Ved å presentere Takvam i første kapittel forsterker Sørbø bokens feministiske prosjekt. Men Sørbø skriver ingenting om for eksempel mottagelsen av Hulda Garborgs dramatikk. Sannsynligvis fordi mottagelsen av de populære teaterstykkene var nokså god.

Dessuten har alle fire forfatterne, som Sørbø viser, heldigvis også blitt møtt med forstandige og anerkjennende lesninger. Det er også flere som har gitt Takvam oppreising i ettertid.

Sørbø anklager akademikere og anmeldere for å ha redusert forfattere til «kvinner». Samtidig er nettopp kvinneperspektivet viktig tematikk i alle forfatterskapene.

Grensen mellom en reduserende lesning og en adekvat forståelse av prosjektet kan derfor bli forsvinnende liten.

I avslutningskapitlet skriver Sørbø at litteraturhistorikere fortsatt nedprioriterer kvinner og trekker blant annet fram en utgivelse av Erik Bjerck Hagen fra 2019. Bjerck Hagen nevner bare én kvinnelig forfatter fra tidsperioden 1830–1875. Men Sørbø opplyser ikke om hva Bjerck Hagens prosjekt er, og at han kun befatter seg med seks forfattere totalt.

Det ville vært tilsvarende urettferdig å anklage Sørbø for diskriminering fordi han i sin «Nynorsk litteraturhistorie» bare nevner én kvinne av totalt åtte i tidsepoken mellom 1850 og 1890.

Når det er sagt, Sørbø har flere gode momenter i sine analyser.

Det er også relevant å minne om at alle disse oversiktene er skrevet av menn, inkludert Sørbøs egen bok. Og som i filmen «Inception» finnes det enda et nivå: Denne anmelderen er også en mann, og vurderer dermed andre menns vurderinger av kvinner.

Å vinne hjertene

Sørbø får godt frem at alle fire forfatterne fortsatt fortjener å bli lest, og «Fire store» er et interessant bidrag til den utsilingsprosessen som kanondannelsen er. En prosess vi på sikt ikke kan forutse resultatet av.

Hva som blir stående over tid er avhengig av at bøkene vinner hjertene til fremtidens lesere, både akademikerne og lystleserne.

Bøker som dette bidrar til at lesere kan finner frem til skatter de ellers ikke ville oppdaget.