Gutten og moren

Et av Marie Takvams mest kjente dikt er kjærlighetsdiktet «DU», som åpner slik:

«Du må vere komen til byen!
Eg kan tydelig sjå det.
Alle hus ligg og smiler til meg.
Dei har forstått at eg elskar deg.»

Diktet er enkelt, men virkningsfullt og representativt for en poet som var både folkekjær og høylitterær.

Men de som er født på 1980-tallet og senere, vet kanskje ikke at Marie Takvam var en regelrett kjendis i sin tid? Hun var barnetimetante i NRK på 1950 og1960 – tallet. Hun spilte hovedrollen i Vibeke Løkkebergs «Åpenbaringen» i 1977. I etterkant stod hun midt i den såkalte «Rumpefeiden», en debatt om nakenscenene i filmen. I tillegg var hun en beryktet utelivsskikkelse, cafeløvinne og Club 7-gjest på 1970- og 1980-tallet.

Privilegert nærhet

Biografien er først og fremst en spennende inngang til Marie Takvams lyrikk. Takvam har på godt og vondt alltid vært utsatt for historisk-biografiske lesninger. Sønnen, journalist og politisk kommentator i NRK, Magnus Takvam, fortsetter denne tradisjonen til gagns, og innfallsvinkelen fungerer stort sett. Han bruker den privilegerte nærheten til dikteren og et unikt kildemateriale til å løfte frem enkeltdikt underveis som «små rapporter fra et levd liv».

Ta for eksempel diktet «Død fugl». Magnus Takvam trekker frem et intervju et barnebarn gjorde med poeten til en skoleoppgave i 1998. Bestemoren reflekterer over døden og dødsbevissthet. På neste side står diktet som ble utgitt i 1959, der en gutt gråter i fortvilelse over at fuglen hans er død.

«Sjå ikkje på meg guten min - /Eg kan ikkje vekkje han nå-». Fuglen er rammet av den «kvite klo» som griper inn i hvert eneste liv. I siste strofe låner moren kraft fra sønnens skrik: «Ja skrik berre ut i levande trass/ ditt hat imot kvite klo/ og lån meg litt kraft til å skrike med/ for livet og livsens glo».

Diktet var bare ett av flere som ga denne anmelderen et solid poetisk sjokk under lesningen. Overraskende nok ble diktet utelatt fra «Dikt i utval»-utgaven fra 1976, og er et av mange eksempler på Takvam-dikt som har tålt tidens tann usedvanlig godt. Som Edvard Hoem skrev i Klassekampen i 2013: «Marie Takvams aksjar i litteraturhistoria har stigande kurs.»

Konfrontasjon med bohemen

Den andre styrken i denne biografien ligger i sønnens konfrontasjon med morens utsvevende livsstil. I løpet av 1970-tallet førte Marie Takvam et mer og mer bohemaktig liv. Det hele ender i alkoholisme, vrangforestillinger, tvangsinnleggelse og etter hvert demens. På 90-tallet ble poeten fullstendig institusjonalisert og mistet all kontakt med omverdenen bortsett fra med den nære familien.

Magnus Takvam veksler mellom undring, sårhet og kjærlighet i sitt forsøk på å forstå hvordan kunstnerrollen kom i konflikt med morsrollen. Sønnen forteller en annen historie enn journalistene som lot seg forføre: «Så de virkelig ikke hva som lå bak denne fasaden av sjarmerende kunstnerisk galskap?»

Det er sterk lesning når sønnen beskriver den mørke siden av bohemlivet: «Mine indre bilder bestod av den hysteriske fyllelatteren, det sløve blikket etter ranglene i en leilighet som fløt over av matrester, oppvask og askebegre.»

Nærheten er både styrken og svakheten i fremstillingen. Enkelte ganger kunne man ønske seg en mer distansert innfallsvinkel til et såpass viktig norsk forfatterskap. Og noen steder blir vekslingen mellom rollen som formidler og sønn uklar.

Men alt i alt er dette en vellykket biografi som levendegjør deler av Norges nære kulturhistorie sett gjennom livet til en sentral norsk lyriker.

Litteraturkritiker Jonas Hansen Meyer tar oppdrag som frilanser for NRK og har ingen personlig kjennskap eller redaksjonell tilknytning til Magnus Takvam.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing:

Endring gjort 17. september 2021: Beskrivelsen av Club 7 som nattklubb er endret til «kulturell klubb og café».