«Eg er ein annan» er den velvalgte tittelen på andre bok i Jon Fosses septologi, som består av syv bind samlet i tre bøker.
Hovedpersonen Asle er kunstmaler, ikke forfatter. Han er vokst opp i det fiktive stedet Barmen, ikke i Strandebarm. Litteratur er ikke virkelighet. Allikevel: Aldri før har vel Fosse vært tettere på seg selv, og sin egen familiehistorie, tettere på sitt eget «eg», selv om det handler om «ein annan».
Og aldri før har han hatt mer å si til flere.
Humoristisk talent
I årene som dramatiker har Jon Fosse øvd opp evnen til å skildre enkeltmennesker med både sorg og humor. I nøye, utvalgte scener med finslipte replikker. I forrige bok utfoldet Fosse sitt humoristiske talent hver gang naboen Åsleik kom durende inn på tunet til kunstmaleren.
Nå blir vi kjent med Asles mor. Hun er en dame som nærmest stuper ut av boksidene. Hun er akkurat så vrang, vanskelig og uforstående til sønnens kunstneriske prosjekt og lange hår som en god mor skal være.
Lite forståelse for abstrakt kunst
Barne- og ungdomstiden er et frigjøringsprosjekt som forutsetter motstand. Vi skal frigjøre oss fra våre foreldre for å finne oss selv. Vi skal rive oss løs fra kollektiv vi ikke finner oss til rette i, med alle de kostnadene det har. Det er ikke mye forståelse for abstrakt kunst i den fiktive, vestlandske sekstitallsbygden Barmen. Samtidig var det også rom for en utstilling av uforståelige bilder på Ungdomshuset.
Asle må selv erkjenne at han som kunstner må skape «det innerste bildet», og at dette bildet må avbilde virkeligheten på en annen måte enn sånn som verden ser ut på fotografier. Slik var det for Munch, og slik er det for Asle. Til og med minnet om en søster som dør tidlig har de felles.
Grønt og hvitt
Kunstneren Asle maler to streker over hverandre, en lilla og en brun, som danner et kors. Forfatteren Fosse er tilsvarende sparsom med fargene. Det går i hvitt som i snølaget som ligger over de svingete vestlandsveiene, og i grønt, som i huset Asle bor i alene etter at kjæresten døde.
I de første to bindene var det som om forfatteren trengte tid til å venne leseren til de sømløse vekslingene mellom nåtid og erindring, og det egenartede, lett gammelmodige språket.
Nå, midtveis, er vi blitt husvarme. Fosse takker for tilliten med en forrykende oppveksthistorie som vil vekke smil og gjenkjennelse i mange.
Varsel om kjærlighetshistorie
Noen handlingstråder venter fortsatt på sin endelige forløsning. Det er fortsatt uklart hva Fosse vil vise oss med å presentere hovedpersonen i to ulike versjoner.
Asles store kjærlighet Ales svever også gjennom store deler av denne andre boken som en slags Dantes Beatrice, før hun lander tydelig, konkret og temmelig målbevisst på en kafé på busstasjonen i Bjørgvin i en av de siste scenene i boken. Det kommer ikke til å komme som en bombe om de siste to bindene vil inneholde en kjærlighetshistorie.
Da vil den aldrende kunstmaleren forhåpentlig også finne et hjem til jul. Asle takker omsider ja når naboen Åsleik inviterer til selvrøykt pinnekjøtt og godt «stauka» kålrotstappe hjemme hos søsteren. Om det blir litt sparsomt med folk rundt bordet, så er vi mange som kommer til å stå og heie på sidelinjen.
