Anmeldelse

Ikke akkurat himmelsk

Svakt manus gjør at «An Act of God» med Frank Kjosås som Gud fader selv aldri blir en himmelsk opplevelse.

Frank Kjosås som Gud i "An Act of God"

Gud er ingen sjarmør i Frank Kjosås’ skikkelse - selv om han (Gud, alså) prøver.

Foto: Chat Noir

Frank Kjosås har gjort suksess som Judas, Jesus og ivrig mormoner ved Det Norske Teatret de siste årene. Nå avanserer han til rollen som Gud. Først på Chat Noir i Oslo, siden på turné rundt om i landet.

I «An Act of God» åpenbarer Gud seg for menneskene nok en gang. Denne gangen velger Gud å ta bolig i skuespiller Frank Kjosås’ kropp. Grunnen: Gud har sett seg lei på hvordan verden har utviklet seg siden Moses fikk de ti bud på Sinai-fjellet. Det er på tide å oppklare noen misforståelser og revidere de ti læresetningene.

Frnk Kjosås, Henrik Thodesen og Simen Solli Schøien i "An Act of God"

Gud lager show og reviderer de ti bud i samme slengen. Frank Kjosås som Gud, Henrik Thodesen som vikar for erkeengelen Mikael i bakgrunnen.

Foto: May Langhelle / Chat Noir

Sykmeldt engel

Bakveggen er en blå himmel med godværsskyer. Midt i er det et stort hull og en himmelstige som er gjort klar til Guds gjenkomst. En talkshow-aktig glitrende sofa venter på gjesten, og Børud-gjengen-hits fra 80-tallet korter ventetiden før showstart.

Når det starter, er engelen Gabriel (Simen Solli Schøien) stresset. En annen engel, Mikael, har nemlig levert sykmelding, og en erstatter må finnes kjapt. Valget faller på komiker Henrik Thodesen, og Thodesen instrueres kjapt i oppgaven han er gitt: Presentere spørsmål publikum har til Gud.

Forestillingen er skrevet av den amerikanske komikeren og tekstforfatteren David Javerbaum. Han står bak Twitter-kontoen @TheTweetOfGod, og han har også mottatt priser for tekstene han har skrevet til «The Daily Show with Jon Stewart».

«An Act of God» er spilt både på Broadway og West End til greie kritikker, men som anmelderen i The Guardian sa: Showet slår nok i større grad inn åpne dører i Europa enn i USA. Det samme er trolig også tilfellet i Norge. Enten det, eller så tar ikke publikum referansene.

Takk til Thodesen

For du skal være bra skolert i Det gamle testamente for å henge med i første del av showet, der Gud (Frank Kjosås i høye hæler) legger ut om den ene absurditeten etter den andre. Her strever Kjosås også med teksten, og det kommer lite respons fra publikum.

Frank Kjosås og Henrik Thodesen med gitar

Henrik Thodesen redder et teksttungt show med sine mange spørsmål og samtaler med Gud (Frank Kjosås).

Foto: May Langhelle / Chat Noir

Manus er oppdatert til en norsk hverdag, men er fortsatt preget av kristendom i en konservativ og amerikansk stil, og dette er ikke godt nok balansert opp mot hverandre. Uten Henrik Thodesens stadige avbrudd, hadde dette blitt tungt.

Fortellinger som den om Lots kone, Metusalems høye alder og Abrahams ofring av Isak, sitter trolig ikke særlig mye bedre plassert i folks hukommelse enn vers 3, 4 og 5 på «Ja, vi elsker». I hvert fall etter publikumsreaksjonene å dømme.

Retningsløst show

Budene revideres, Gud unnskylder seg selv, unnviker konfrontasjoner og avslører psykopatiske trekk. Men det er ikke morsomt nok. Dramaturgien i manus gir ikke en opplevelse av at showet har noe det faktisk vil. Da er det vanskelig å få det virkelig morsomt. Gud feier all konfrontasjon under teppet litt for mange ganger. Det kommer seg når Frank Kjosås klarer å utnytte sin kamp med teksten til å skape en avslappet stemning.

Henrik Thodesen holder opp tekstplakat med ett av de ti bud

Henrik Thodesen hjelper til i revideringen av de ti bud.

Foto: May Langhelle / Chat Noir

De store latterbrølene kom først en god halvtime ut i forestillingen, i hvert fall på premieren. For showet er ikke tydelig nok: Henrik Thodesens rolle er funksjonell og nødvendig, men hva Simen Solli Schøien gjør som erkeengelen Gabriel, annet enn å lese de nye budene med elendig diksjon, er ikke lett å begripe. En klarere rolle til ham, samt en runde koreografi på de to englene hadde virkelig gjort seg. En dose relevant religionskritikk hadde også hjulpet godt.

Premiereglipp

«An Act of God» er blitt et tekst- og referansetungt show der Frank Kjosås aldri helt får skinne. Og der teksten ikke utnytter virkeligheten til de menneskene showet spilles for – i alle fall ikke godt nok.

Frank Kjosås som Gud i "An act of God"

Gud forteller med engasjement om sine mange store verk.

Foto: May Langhelle / Chat Noir

Jeg forventet et show der Gud var en mann – og fikk det. På West End var Gud en kvinne. Det høres i det minste forfriskende ut. Og når Kjosås-guden ifører seg høye hæler, er det så å si uten snev av trans-tematikk, det handler om at han er den laveste på scenen. Poenget er morsomt nok – og etterlater seg et hav av ubrukte muligheter.

Og: Det er høyst umusikalsk å spørre Gud «Hvor var du 22. juli?» i en forestilling som denne. Poenget kommer totalt umotivert i sammenhengen det presenteres, og blir en premiereglipp av svovelkarakter i et show som aldri klarer å bli noe mer enn helt middels.

Anbefalt videre lesing: