Saksbehandler i Kunnskapsdepartementet, Hein Ferre og kollega Ane Haugland sitter ved et av de mange runde lunsjbordene. Blomster på utvalgte bord, markerer terrorfri sone.

– Vi snakker ikke om saken, jeg for mitt vedkommende er lei hele greia. Med all respekt for de berørte, men jeg er lei hele saken, sier Ferre.

– Jeg er enig. Vi har kanskje litt behov for å gå videre også, være litt opptatt av andre ting, sier Haugland.

– Er det greit å være lei av en så stor og viktig sak som berører så mange?

– Ja, jeg syns det. Jeg klarer ikke å ta til meg noe mer av saken. Avisene er fulle, TV-sendingene er fulle. Skal vi i tillegg prate om det i lunsjen, da mister jeg interessen. Samtidig kan man jo få dårlig samvittighet ved å være uinteressert i noe som har vært så fælt og rammet så mange, sier Ferre.

Kunnskapsministeren enig

Det skal være greit å slippe å snakke om rettssaken, mener Kunnskapsministeren.

– Vi har folk som er direkte berørte og som var på jobb 22. juli, men også veldig mange andre syns jo at dette er veldig tunge tider. Nå er det ikke alltid fullt rundt disse bordene, men det har nok gjort at alle som sitter ved de andre bordene også tenker seg litt mer om. Det er så lett å kommentere enkelte ting og brodere dem ut. Mange av oss har kanskje behov for å få med hovedtrekkene i det som foregår, men ikke alle detaljene, sier Kristin Halvorsen.

– Hvor pleier du å sitte?

– Jeg er litt rundtomkring. Som regel har jeg ikke mye tid til å sitte i kantina, men har ikke valgt bord med blomster.

– Hvorfor ikke?

– De blomstene som står på noen få bord har fått alle til å tenke seg om når det gjelder å ta hensyn når man diskuterer 22. juli. Det betyr at det kanskje kan falle et par setninger, men ikke går videre før man skjønner om dette er noe alle rundt bordet vil diskutere.

• Les: Kaster om på vitnelisten
• Les: – Barna mine forsto at de kunne ha blitt drept

Litt dalende TV-interesse

Kristian Tolonen er analysesjef i NRK. Blå stolpediagrammer og grafer i flere farger viser at interessen har vært enorm, både på TV og nett.

– Det begynner å bli noe metning, men det er fortsatt høye seertall i forhold til det som er normalt.

– Den første dagen under rettssaken var det en million mennesker som var innom, men et gjennomsnitt på 170.000 seere fulgte hele sendingen den dagen. Det var den dagen så langt med de høyeste seertallene.

– De tre siste dagene har vi ligget på rundt 700.000 i stedet. Det er litt under snittet på 800.000 som har vært innom hver dag.

Harald Føsker ble hardt skadd i bombeangrepet mot regjeringskvartalet.

– Jeg følger nesten ikke med i det hele tatt. Jeg leser overskrifter, ser litt på TV-nyhetene og hører litt på radio, men forsøker å legge dette bak meg.

Han blir ikke støtt av at noen har fått nok av rettssaken.

– Det forstår jeg veldig, veldig godt. Jeg har noe av den samme følelsen selv. Det er blitt for mye. Det viktige for meg er å normalisere livet mitt, og ikke være opptatt av gjerningspersonen og alt styret rundt.

• Les: Innrømmer sikkerhetssvikt 22. juli
• Les: Terrorvitne fikk støttemeldinger fra flere land

– Ikke forpliktet til å følge med

Med tusenvis av roser og sang over hele landet, har folk igjen vist at de bryr seg. Men det kan være et sunnhetstegn å ta litt pause fra rettssaken, sier professor i filosofi ved Universitetet i, Arne Johan Vetlesen.

– Nei, vi er ikke forpliktet til å følge med, og spesielt ikke over veldig lang tid. Det går også an å vise respekt for de som er direkte berørt ved å ta lange pauser fra rettssaken og gjøre helt andre ting.

– Det er å fortelle at han som har gjort dette ikke skal få sette livene våre og samfunnet vårt helt over styr, eller bestemme suverent hva vi skal være opptatt av alle sammen over veldig lang tid. Ved også å tenke på noe annet viser vi også at vi er frie og uavhengige av den agendaen han har villet sette.

– Er det lov rett og slett å være lei rettssaken?

– Jeg tror det kan være et sunnhetstegn å gå lei. Det er selvfølgelig også andre grunner til å være lei som ikke er positive. Jeg kan tenke meg en ganske utbredt grunn til å være lei er at man er mettet. Jeg ser også en fare ved at man ikke skulle ta signalene om at man syns nok og føle seg forpliktet til å følge med og tenke på det hele tiden.

– Når det går over så lang tid som i dette tilfellet, så kan vi bli numne. Da slutter det som gjorde sterkt inntrykk å gjøre noe særlig inntrykk. Det er en form for tilvenning som er betenkelig fordi det han har gjort, og som mange mennesker er påført, er veldig voldsomme, og skal fortsatt bli respektert som det. Da er den en fare ved å høre det så mange ganger at det til slutt ikke gjør noe inntrykk lenger.

– Hvilke råd har du til dem som begynner å gå lei eller trenger å ta en pause?

– Man bør høre på sin egen indre stemme og ta hensyn til den, og kanskje komme tilbake igjen om en uke eller fem. Da vil kanskje referatene igjen gjøre et sterkt inntrykk. det vil vise at vi trenger å gå til og fra noe som er så voldsomt.

– Hvorfor oppstår denne følelsen av at vi ikke orker mer?

– Det er ikke noe rart at vi får en slik følelse fordi vi blir bombardert med denne rettssaken. Uansett hva slags sak det er. Når en sak er så til de grader dominerende, så blir vi lei. Det er en naturlig og uunngåelig reaksjon som vi må få ha uten å få dårlig samvittighet.

– Hvordan har du selv forholdt deg til denne saken?

– Jeg har hatt flere roller. Jeg er jo en slags ekspert fordi jeg har arbeidet med ondskap, men jeg er også far. På hjemmebane er det snakk om å ta barna vekk bevisst. Slå av tv'n og ikke la barna se dette alene, men snakke med dem fortløpende om det som skjer, prøve å forklare hva han har gjort, hva han kan ha tenkt og hvorfor han har gjort slike ting.

– Hva er dine betraktninger om gjerningsmannen om vi for eksempel snakker om ondskap?

– Som filosof pleier jeg ikke å si om personer at de er onde. Det ordet brukes om handlingene. Det har i dette tilfellet å gjøre med den påfallende mangelen på empati, mangelen på anger og at han gjør et poeng av det eneste han angrer på er at han ikke fikk gjort enda større skade og drept enda flere. Man kan forstå at det er en nøtt å knekke for psykiaterne.

– Som samfunn og fellesskap er vi helt uten tidligere erfaringer. Det har vi jo sett på flere måter i de ulike fasene etter 22. juli. Alle ble tatt på sengen av at det ble mobilisert til rosetog med kanskje 150.000 eller 200.000 mennesker på gatene i Oslo. Det har aldri vært så mange siden frigjøringen i 1945. Det har vært en veldig spontan, samlet reaksjon.

– Nå har vi også hatt 40.000 på Youngstorget som sang «Barn av regnbuen» som svar på en provokasjon fra tiltalte. Vi kan også være overrasket over oss selv. Jeg er i noen grad overrasket over oss som folk. De er enda mer overrasket og forbauset i andre land. Jeg tror kanskje det er noe norsk ved dette. Mye tyder på at reaksjonen ville ha vært annerledes i England, Frankrike eller USA. Der ville det ha vært mye mer sinne og raseri, sier professor Arne Johan Vetlesen.