– Opplevelsen på Utøya var så brutal på så mange måter. Både på grunn av den opplevelsen jeg hadde, men også på grunn av at jeg mistet broren min der. På grunn av det kan jeg ikke kommer til å klare å dra tilbake på sommerleir dit, sier Hanne Linaker.

På familiens hytte på Grytøya tenker ungjenta fra Bardu tilbake på julidagen på Utøya for to år siden.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Mistet storebror

Både hun og storebror Gunnar var på AUF sin sommerleir. Men mens Hanne kom hjem, døde Gunnar på Ullevål sykehus 23. juli.

– Han pustet da han ble funnet av politiet, men han var så skadet at livet ikke sto til å redde. Han ble holdt kunstig i live så jeg, mamma og pappa kunne ta farvel, sier Hanne.

Hun sto sammen med storebroren da Anders Behring Breivik kom over bakketoppen og de så at ei jente ble skutt.

– «Alle må springe!»

– Gunnar ropte; «Løp! Alle må springe». Jeg sprang, og skled i gjørma i teltleiren og gjennom et par telt. Da jeg kom meg på bena igjen sprang jeg rett ut i skogen, i stedet for å følge etter de andre ut på kjærlighetsstien.

Hanne snublet i et tornekratt, og ble liggende.

• LES OGSÅ: – Noen ting har blitt viktigere enn de var før
  
• LES OGSÅ: Mener 22. juli bør markeres offentlig

– Jeg tenkte det ikke var noen vits å springe, jeg hadde ingen steder å springe til, sier hun.

I nesten tre timer lå Hanne stille, under 20 meter fra der broren hadde blitt skutt.

Var redd for skyting på skolen

Hun forteller at tiden etter massakren på Utøya har vært tøff, og preget av beinhard jobbing for å komme seg gjennom tiden etterpå.

– Den første perioden var jeg redd. jeg visste hvilket vindu jeg skulle hoppe ut av dersom noen kom og skøyt på skolen.

Konsentrasjonsvansker, problemer med å henge med og en følelse av trøtthet har gjort de siste to årene på videregående utfordrende. men med støtet fra både skoleledelse og kontaktlærere har hun fullført.

• LES OGSÅ: Livet etterpå
• LES OGSÅ: De vanskelige årene

Ser framover

Nå planlegger hun både jusstudier og ferietur utenlands. Men aller først skal hun være valgkampleder for Bardu Arbeiderparti.

– Jeg vil gjøre det jeg kan for å få det jeg mener er en rettferdig verden. Og det handler om at jeg må bidra. jeg starter i det små, men har ingen ambisjoner om å sitte i statsministerens stol en dag.

Men først skal Hanne komme seg gjennom 22. og 23. juli.

– Det vil alltid være spesielle datoer. Jeg gruer meg ikke til dem, men trenger å få lagt dem bak meg. Det er bare viktig å huske på at det fortsatt er folks om står igjen. Vi må ikke glemme det som skjedde og dem som ble drept, sier Hanne Linaker.

• LES OGSÅ: Jorid glemmer aldri Utøya