NRK Meny
Normal

– Kan ikke se for meg å dra på sommerleir på Utøya igjen

Det har gått to år siden Hanne Linaker mistet storebroren sin og selv måtte rømme fra massedrapsmannen på Utøya. Hun forteller at det har vært hardt å jobbe seg tilbake til hverdagen.

Hanne linaker på utøya

Hanne Linaker forklarer hvordan folk prøvde å gjemme seg for terroristen på Utøya for søskenbarnet sitt Anette Linaker Olsen.

Foto: Petter Strøm / NRK

– Opplevelsen på Utøya var så brutal på så mange måter. Både på grunn av den opplevelsen jeg hadde, men også på grunn av at jeg mistet broren min der. På grunn av det kan jeg ikke kommer til å klare å dra tilbake på sommerleir dit, sier Hanne Linaker.

På familiens hytte på Grytøya tenker ungjenta fra Bardu tilbake på julidagen på Utøya for to år siden.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

Det har gått to år siden Hanne Linaker mistet storebroren sin og selv måtte rømme fra massedrapsmannen på Utøya. Hun forteller at det har vært hardt å jobbe seg tilbake til hverdagen.

Mistet storebror

Både hun og storebror Gunnar var på AUF sin sommerleir. Men mens Hanne kom hjem, døde Gunnar på Ullevål sykehus 23. juli.

– Han pustet da han ble funnet av politiet, men han var så skadet at livet ikke sto til å redde. Han ble holdt kunstig i live så jeg, mamma og pappa kunne ta farvel, sier Hanne.

Hun sto sammen med storebroren da Anders Behring Breivik kom over bakketoppen og de så at ei jente ble skutt.

Utøya

Hanne Linaker tror ikke hun vil tilbake til Utøya på sommerleir.

Foto: Petter Strøm

– «Alle må springe!»

– Gunnar ropte; «Løp! Alle må springe». Jeg sprang, og skled i gjørma i teltleiren og gjennom et par telt. Da jeg kom meg på bena igjen sprang jeg rett ut i skogen, i stedet for å følge etter de andre ut på kjærlighetsstien.

Hanne snublet i et tornekratt, og ble liggende.

– Jeg tenkte det ikke var noen vits å springe, jeg hadde ingen steder å springe til, sier hun.

I nesten tre timer lå Hanne stille, under 20 meter fra der broren hadde blitt skutt.

Hanne LInaker på Utøya

Hanne tilbake på stedet der broren Gunnar ble skutt. Pappa Roald Linaker og farmor Kjelly Linaker hører Hannes fortelling.

Foto: Petter Strøm / NRK

Var redd for skyting på skolen

Hun forteller at tiden etter massakren på Utøya har vært tøff, og preget av beinhard jobbing for å komme seg gjennom tiden etterpå.

– Den første perioden var jeg redd. jeg visste hvilket vindu jeg skulle hoppe ut av dersom noen kom og skøyt på skolen.

Konsentrasjonsvansker, problemer med å henge med og en følelse av trøtthet har gjort de siste to årene på videregående utfordrende. men med støtet fra både skoleledelse og kontaktlærere har hun fullført.

Ser framover

Nå planlegger hun både jusstudier og ferietur utenlands. Men aller først skal hun være valgkampleder for Bardu Arbeiderparti.

– Jeg vil gjøre det jeg kan for å få det jeg mener er en rettferdig verden. Og det handler om at jeg må bidra. jeg starter i det små, men har ingen ambisjoner om å sitte i statsministerens stol en dag.

Men først skal Hanne komme seg gjennom 22. og 23. juli.

– Det vil alltid være spesielle datoer. Jeg gruer meg ikke til dem, men trenger å få lagt dem bak meg. Det er bare viktig å huske på at det fortsatt er folks om står igjen. Vi må ikke glemme det som skjedde og dem som ble drept, sier Hanne Linaker.