En farlig livsstil

– Nå må du holde deg fast, sier Martin Buljo fra Kautokeino.

Sekundet etterpå setter motoren på snøskuteren alle kluter til, og vi seiler over den halvveis isbelagte dammen et sted på Finnmarksvidda. Like etterpå er vi trygt over.

– Tok vi en risiko nå?

– Tja. Jeg har kjørt over her tidligere i dag, og vet at det er så og si trygt. Det hjelper ikke å kjøre sakte over. Da kommer du ingen vei, forklarer Martin.

En arbeidsdag i midten av mai fortoner seg rimelig ulikt for disse unge reindriftsutøverne enn den gjør for de fleste andre. Sol og varmt vær er deilig, men fører med seg utfordringer man gjerne skulle sluppet unna. Størsteparten av terrenget som for noen uker siden var is- og snøbelagt, er nå blitt til barmark og vann. Det gjør det vanskeligere å følge etter og passe på flokken så de ikke blir angrepet av rovdyr. Frem må man uansett, og risikoer må taes.

– Vi kan ikke bare si at dette ikke går, og snu for å kjøre tilbake. Vi må følge etter flokken, påpeker John Inge.

Og det er med den innstillingen vi starter ferden over vidda øst for Máze i Finnmark og opp mot fjelltoppen hvor deres provisoriske hjem for tiden er plassert. Vi forlater den gjørmete traktorveien til fordel for snøbelagt terreng mot et mer åpent landskap. Med jevne mellomrom forsvinner snøen og flekker med grus, jord og rester av fjorårets buskas kommer til syne. Plastikken på skiene foran på snøskuteren er slitesterk, men holder umulig lenger enn en ukes tid på dette føret.

– De må byttes ut ofte, de tåler jo ikke at vi kjører på stein og barmark. Det blir dyrt.

Både Martin og John Inge tar forholdsregler når de er ute og kjører. John Inge viser med hendene hvor tykk isen bør være før den kan kjøres over, ombestemmer seg og plasserer hendene enda lenger fra hverandre. De er ikke dumdristige, og bruker heller litt ekstra tid for å vurdere risikoen og sikkerheten. Likevel er det ikke alltid de har tid nok. Og ting skjer fort.

– Vi må jo kjøre. Vi må gjete flokken.

Norge mangler statistikk

Svenske forskere sier at nettopp reindriftsnæringen er en av de farligste man kan bedrive, tett fulgt av det å være bonde og skogbruker. Omlag 150 reineiere i Sverige har omkommet de siste 40 årene. Det tilsvarer et sted mellom tre og fire personer i året. I Norge derimot, har man ingen lignende oversikt.

– Jeg synes det er svært beklagelig at man i en velferdsstat ikke er med i et tallmateriale som mye av politikken utformes på. Du teller ikke, og teller du ikke finnes du ikke, sier Inger Marit Eira Åhren.

Hun er prosjektmedarbeider i forskningsprosjektet «Reindriftas hverdag» som Samisk nasjonalt kompetansesenter har utført sammen med Norske Reindriftssamers Landsforbund (NRL). Rapporten offentliggjøres snart.

Der kommer det frem at over 50 prosent av reindriftsutøvere i Norge har vært utsatt for ulykker under arbeid.

– Skal man komme noen vei, er staten nødt til å erkjenne at dem ikke har gjort en god nok jobb. De har ikke oversikt, og heller ikke igangsatt noen tiltak som de har gjort i andre yrkesgrupper, fortsetter Eira Åhren.

Ellinor Marita Jåma er leder i NRL. Hun er kritisk til at staten ikke fører statistikk over ulykker i forbindelse med reindriftsnæringen.

– Et slikt register ville vært med å forebygge ulykker. I dag har vi ikke et godt nok system som fanger opp dette, sier Jåma.

Ifølge Arbeidstilsynet er det fire næringer som utmerket seg i statistikken over dødsfall i arbeidslivet i fjor: transport, landbruk, bygg og anlegg og industri. Hele 77 prosent av dødsulykkene skjedde innen disse næringene.

Det finnes ikke noen spesifikke tall på reindriftsutøvere.

NRK har tatt kontakt med Helsedepartementet, som sier det er Landsbruksdepartementet som har ansvar for dette feltet. Landsbruksdepartementet på sin side ønsker ikke å kommentere saken.

Vakkert, men...

Martin svinger brått til høyre for å unngå en grop som plutselig kom til syne. Så nærmer vi oss en elv, som følge av det fine været dagene i forveien har smeltet helt til rennende

vann. På dette tidspunket skulle man kanskje heller ønsket at «kong vinter» fortsatt holdt følge. Her er det dypt, og omlag to meter bredt.

John Inge plasserer en stokk ned i vannet.

– Hvis du er alene og skuteren synker, og du havner under, drukner du, sier han.

Det hele høres dramatisk ut, selv om man så og si alltid kommer seg helberget over. Men, like ved står en forlatt snøskuter med slede som en påminner om at dette er en elv man ikke skal spøke med. En reineier skulle for et par dager siden over denne elva med sleden, men kom ikke helt over. Han kom seg uskadet fra hendelsen, men kjøretøyet står igjen og må fraktes på firhjuling ned til veien.

– Nå er det på tide å holde seg fast igjen, sier Martin idet vi hopper opp på skuteren.

Hendene søker raskt etter nærmeste håndtak, men bestemmer seg for å holde rundt midjen til han foran. Vi gasser, beltet begynner å bevege seg, treffer kanten på andre siden av elven, og så er vi over. Nå har vi forsert de største utfordringene på vei opp mot lavvoen, og kan begynne å nyte landskapet.

Vi kjører forbi små flokker med reinsdyr, og på et tidspunkt observerer Martin en reinkalv som han anslår kun er én time gammel.

– Det varmer hjertet når jeg ser helt ferske kalver. Da blir jeg glad, sier han mens han skuer gjennom kikkerten.

Denne mai-dagen kjører Martin og John Inge sammen, men vanligvis har de kun gjeterhundene som selskap under kjøreturen. På fjelltoppen ved lavvoen og gamma har de alltid selskap. De forteller om hvordan de vurderer risikoene de tar på vidda når de har gjeteruke, slik som i dag. At det hender de blir redde, men som oftest mest bekymret. Og at i det øyeblikket de kjører der hvor de er usikre på om det er trygt er det adrenalinet som tar dem, og ikke frykten. Nervøse blir de først i etterkant.

– Det kan være farlig her ute. Vi er ganske kjent i området, men det er litt skummelt. Man skal ha respekt for naturen, uten tvil.

Både John Inge og Martin kikker ned i bakken. Praten stopper opp litt, de tenker. Har de vært utfor noen ulykker?

– Vi har falt av noen ganger, og havnet i elva med skuteren. Men det har alltid gått bra.

Sist uke omkom en reineier i Troms etter å ha kjørt utfor en skrent med snøskuteren. I fjor høst druknet en annen reindriftsutøver i en råk.

Martin og John Inge blir preget av kollegaers ulykker.

– Når man er ute og ferdes, tenker du deg to ganger om før du kjører hvor det ikke er så godt terreng. Man har det i bakhodet at det også kan skje deg.

Når John Inge er ute og kjører alene, har han bare med seg mobilen sin. Hvis det er dekning, kan den til nød kalles et slags sikkerhetsutstyr. Hvis han ikke får kontakt, må han gå til nærmeste topp for å få signal.

Inger Marit Eira Åhren mener bedre rammebetingelser er nøkkelen til å sikre reindriftsutøverne i større grad. Hun understreker viktigheten av at man er flere sammen, at man ikke utsetter seg for stress og høy belastning, og at man har en arbeidssituasjonen hvor man kan gjøre gode vurderinger.

– Slike ting er vel ikke alltid praktisk mulig i dette yrket?

– Nei, det har du helt rett i. Men igjen kommer rammebetingelsene inn. Hvor godt er man rustet, har man mulighet til å kjøpe inn sikkerhetsutstyr som for eksempel nødpeilesendere eller radiosambandsendere i områder hvor det ikke er mobildekning. Dette er ting som reineiere er totalt overlatt til seg seg å utvikle eller investere i, sier hun.

Martin og John Inge kunne ikke tenke seg å drive med noe annet enn reindrift.

– Isåfall hadde jeg gjort det, sier John Inge.

De kaller det å være reineier en livsstil, og ikke bare en jobb. De elsker det. De risikerer noe, ofrer mye, trosser bitende kulde og storm på vidda. Også har du de dagene hvor de ikke kunne tenke seg å være et annet sted enn akkurat på denne fjelltoppen øst for Máze i Finnmark. For eksempel de dagene hvor nyfødte kalver kommer seg opp på beina og småtripper etter simla.

Og det er nettopp derfor de har valgt akkurat denne livsstilen.

NRK gjør herved leserne oppmerksomme på at John Inge og Martins barmarkkjøring ikke er ulovlig, da reindrifsutøvere ikke er omfattet av lov om barmarkskjøring.