Hopp til innhold

Isbryteren Fløgstad

Etter den omdiskuterte romanen «Grense Jakobselv» forflytter Kjartan Fløgstad seg enda lenger nord og mye lenger sør i sin siste roman «Nordaustpassasjen». Fløgstad rir sine kjepphester inn i solnedgangen på mesterlig vis, mener vår anmelder Knut Hoem.

Isbrytaren Krasin

Krasin, russisk isbryter. Båter som denne må ofte hjelpe fartøy gjennom Nordøstpassasjen.

Foto: National Science Foundation / NSF

For det første. Fløgstads eventuelle evne til å provosere ligger ikke i de politiske holdningene som ligger til grunn for denne romanen.

Ei heller i hans refleksjoner rundt 22. juli som virker, om ikke påklistret, så i alle fall litt innmontert?

Fløgstads bidrag til den diskusjonen går kort fortalt ut på at norsk offentlighet er for lite opptatt av å forstå Breivik i lys av den sosiale bakgrunnen hans på Oslos beste vestkant, og at det har vært for lite for hva det innebærer at Breivik hadde sydd inn merkelappen «Marxist hunter» - Marxistjeger på uniformen sin.

Inn med teskje

Det som eventuelt provoserer er at Fløgstads verdensbilde kan virke litt fasttømret. I den forrige romanen, «Grense Jakobselv», fikk vi inn med teskjed at nazismen blomstret videre i statsapparat og etterretningstjeneste i etterkrigstidens Tyskland og i Norge.

I denne romanen tar han dette resonnementet et steg videre idet han sier at i den moderne kapitalismen har massemediene gjort fascismen overflødig.

Massemedialt mareritt

Kjartan Fløgstads Nordaustpassasjen
Foto: Gyldendal

For å sannsynliggjøre verden som et massemedialt mareritt a la Berlusconi har han flyttet deler av handlingen noen år frem i tid. NRK er for eksempel for lengst kjøpt opp av en stråmann ved navn Mr Zhu på vegne av medieoligarken Forrest Gardener med hovedsete i Hong Kong.

Vi produserer ikke noe lenger, vi bare leaser ut frekvenser til høystbydende. Oslo heter ikke lenger Oslo, men Thonby (trolig oppkalt etter eiendomsmagnaten Olav Thon), og du bor du på vestkanten kan du velge en privatfinansiert tunell som tar deg rett til Gardermoen.

Skildringen av fremtids-Oslo er en spissformulering, men ikke helt science-fiction. Du skal ikke langt verken sør eller øst i Europa, før fraværet av stat og offentlig innblanding er påfallende, og du skal ikke lenger enn til Flå i Hallingdalen før du havner i et slags «Thonby».

Bryter isen

Franz Kafka har skrevet at litteraturen skal være den øksen som bryter opp det frosne havet mellom oss.

Det som etterhvert - lik en isbryter i nettopp Nordøstpassasjen - bryter opp isfronten mellom Fløgstad og leseren er noen uforglemmelige reiser bakover i familiehistorien, til to små gutter som blir skilt fra hverandre under den spanske borgerkrigen. Den ene havner med sin kommunistiske mor i Sovjetunionen. Hun er romanens heltinne på den måten at hun kjemper for noe hun tror på, og til og med når hun gjør det i fangeleire i Sibir virker det heroisk, mens sønnen derimot selger etterhvert det sovjetiske arkiver til høystbydende på det frie markedet.

Dette er fascinerende lesning. Man kan trygt si at Fløgstad tilfører historien (med stor H) noen nye farger.

Å jei lissom bare hei

Mest av alt lever denne romanen i kraft av alle sine utrolige setninger. De er ikke fasttømret - de er snarere meislet ut. Jeg noterer at Fløgstad kryster ut sine setninger på bakgrunn av livserfaring, og han gjør det med både poesi, dybde og humor.

Eller hva sier du til denne varianten av moderne oslomål: Nei, men hallo, liksom blir til: «Å jei bare lissom hei». Eller hva med tankesmier som får et helt samfunn til å havne i støpeskjeen? Iblant punkterer han egen metafor ved å skrive at «Veret hadde stilna, kvar kveld bygde skyene seg opp lågt over horisonten, det fall nokre dropar, neste dag var de borte som dogg for sola». Men hallo liksom, er det ikke nettopp morgendugg han beskriver her?

Varmere – igjen

Tonen i boken er, i alle fall iblant, varmere enn i «Grense Jacobselv», altså mer i slekt med «Grand Manila». Kanskje skyldes dette at Fløgstad, om han nå er aldri så glad i å lage fiksjon, ikke er upåvirket av selvbiografiens innflytelse i samtidskunsten han heller. Røverhistoriene fra sjømannslivet virker, om ikke gjennomlevd, så i alle fall ektefølt fra forfatterens side. At hovedpersonen redder seg fra havari på en slags flåte i Stillehavet virker ekstra relevant i disse Kon Tiki-tider. Lengselen bort (fra Oslo), uttrykt i setningen« I denne byen var det nok at eg for første gong fekk den tanken over meg at her har du vore lenge nok» virker alvorlig ment.

Men hva er det så forfatteren vil si?

Mangler naturlige fiender

Romanens hovedsynspunkt er at etter sosialismens fall, så er den største trusselen mot kapitalismen mangel på naturlige fiender, og at det derfor er i kapitalismens interesse å holde liv i en stadig pågående kapitalismekritikk. Man trenger ikke lese veldig grundig for å få med seg det poenget.

Men denne tendensen til doserende tale, blir i sin tur slått i stykker av at denne boken klarer faktisk å gjøre det litterært sannsynlig at man ikke har levd et fullverdig liv, så sant man ikke har vært akterutseilt i en latinamerikansk havneby, og sett Sam Peckenipahs «The Wild Bunch» (1969) på den lokale kinoen om og om igjen.

«Så underleg er nå denne verda, og minnet vårt om det som hender her, at det eg hugsar frå desse vekene, verken er ransforsøk på open gate, eller køane på hyrekontoret, men det å sitja tre formiddagar på rad inne i ein iskald, luftavkjølt kinosal, ein elegant premierekino, med plysj, gull og ballongar med eigne losjar og sjå Sam Peckinipahs nye meisterverk La pandilla salvaje (The Wild Bunch) om og om igjen, og så tumla ut att i gata i kvast, regnvått formiddagslys».

Kulturstrøm

  • Endrar på Taylor Swift-billettar i Sverige

    Ticketmaster gjer endringar på billettane som er selde til konsertane Taylor Swift skal halde i Stockholm neste veke, melder Expressen.

    Dei rundt 200.000 selde billettane var personlege. Det vil seie at den som kjøpte billettane, også var den som måtte bruke dei i dåra.

    Ordninga fekk kritikk, og no har Ticketmaster snudd.

    – Arrangøren har fjerna den tidlegare regelen for å gjere det enklare for fansen å bruke billettane sine, skriv dei ein e-post til kjøparane.

    Taylor Swift opptrer i en rosa paljettdrakt på Monumental stadium på Eras Tour-konserten i Buenos Aires i Argentina i november i 2023.
    Foto: Natacha Pisarenko / AP
  • Det kan bli streik under filmfestivalen i Cannes

    Ei veke før filmfestivalen i Cannes startar, kan det bli streik i filmbyen, skriv NTB,

    Rundt 100 personar, blant dei kinomaskinistar, billettseljarar og pressekontaktar, protesterer mot lønns- og arbeidsvilkår.

    Dei seier at dei ikkje ønsker å sette festivalen i fare, men få merksemd rundt spørsmål dei har prøvd å løfte fram i lang tid.