Anmeldt av Jon Rognlien
Historieprofessor Knut Kjeldstadli er en aktiv, radikal og produktiv mann. Samtidig med boka om besteforeldrene utgir han en større pamflett mot vår tids kremmer-universitet, og han er fortløpende i sving som debattant og kommentator i Klassekampen. Blant hans viktigste tidligere verker finner vi den fagkritiske boka «Historia er ikke hva den en gang var: en innføring i historiefaget» og flere traktater om byhistorie. Han har også vært redaktør for det imponerende verket «Norsk innvandringshistorie».
«Mine fire besteforeldre – en familiefortelling om framveksten av det moderne Norge» er en overraskende personlig bok fra Kjeldstadli. Han skriver sin egen familiehistorie, ikke bare om de fire besteforeldrene, men også om deres foreldre, om deres søsken og barn – Knuts egne foreldre. Det er et mangfoldig typegalleri og en god bok å lese.
Som undertittelen peker på, går hensikten med boka ut over det rent private. Forfatteren mener at hans fortelling om egen familie også er historien om «det moderne Norge». De fire besteforeldrene skal framstå som mer enn bare seg selv, de skal være typiske. Utfra hvilke kriterier? Og rent generelt – hva slags historiesyn tillater en å slå slike broer? Han nevner riktig nok «familiefortelling» i ubestemt form, men «det moderne Norge» er bestemt, det er ett.
Dette er selvfølgelig usant, og leseren får en bonus i lesningen ved at man fortløpende opplever prosjektet som ustabilt, viljesdrevet og subjektivt. Vi må gang på gang spørre oss hva det er Kjeldstadli denne gangen er ute etter.
De fire
Farfar, farmor, morfar og mormor. De to første stammer fra småbrukskår på nordvestlandet og blir arbeidsfolk. Etter rallarlivet ender de på Rjukan, Norsk Hydros store anlegg for kunstgjødselproduksjon langt oppe i en skyggefull dal i Telemark, en sterk bastion for arbeiderbevegelsen – fagrørsla, Arbeiderpartiet.
Farfar og farmor står for samhold og solidaritet. De er stolte av Folkets Hus og har tro på ungdommen. Farfar dør tidlig, farmor skriver eventyr til barnebarna.
Morfar er av bondeslekt og i sin ungdom opprørsk nynorskmann, før han etterhvert blir avisredaktør med suksess. Mormor er mer borgerlig, hun får en viss utdannelse, men er noe svakelig og dør nokså ung. På morssiden er det middelklasse, de har tjenere, mens besteforeldrene på farssiden er tjenere. Likevel finnes det mange møtepunkter mellom dem. I en tid bor enkemannen morfar sammen med enkefru farmor.
Typiske?
Det er ikke lett å si hvor typiske disse er for sin generasjon. Det er åpenbart at de er det for forfatteren, det er som om han med disse fortellingene vil framkalle begrunnelser for sitt syn på historie. Det er klasseanalysen som dominerer – hver gang det er mulig, trekkes klassetilhørighet inn som årsak for tingenes dynamikk og tilstand.
Men det finnes jo så mange forskjellige arbeidere. Det er så mange ulike, tilfeldige skjebner. Så mange mellomtrinn oppover – eller kanskje snarere bortover – klassetilhørighetene. Det lar seg ikke gjøre å av-individualisere folket og gjøre dem til tomme tønner, bare fylt med «tidas tanker».
Det interessante i boka er merkelig nok den underliggende erkjennelsen forfatteren ikke eksplisiterer. Han hevder at personene er et produkt av sin tid, og at dette utvalget av fire menneskeskjebner (m.fl.) viser hvordan historiens gang har preget menneskene. «Daniels synspunkter var ikke originale; de fleste av oss tenker tidas tanker.»
Men det er ikke det man opplever i denne boka, det er snarere hvordan disse fire menneskene har formet Kjeldstadli selv. Eller kanskje snarere – hvordan forfatteren formgir dem slik at de skal bekrefte hans egen opplevelse av seg selv. Bak skildringene av disse menneskenes strev og klassetilhørighet, kan man øyne forfatterens eget strev med å forsone seg med sin egen selvmotsigende klassetilhørighet. Man kjenner eimen av den påståtte middelklassens angst for å være seg selv.
Middelklassen – en gjærdeig
Den opplagte løsningen på dette problemet måtte jo vært å ta inn over seg at alle i Norge tilhører middelklassen, selv kongefamilien og gutta på gølvet. Skulle man holde seg til den klassiske analysen av middelklasse, har den vokst så enormt at de andre klassene er trengt helt ut i hjørnet, og der gisper de etter luft.
Middelklassen er mangfoldig og uensartet – den består av rike og fattige, kyndige og ukyndige, produktive og trygdede, private entrepriser og offentlig sektor. Alle er omfattet av de sosiale ordningene på nokså jevne premisser, selv om dette kanskje skjer til irritasjon for den ny-griske kremmerklassen våre samfunn er blitt stadig mer belastet med.
Hos Kjeldstadli er det to klasser – de som har tjenere og de som er tjenere. Men i livsskildringene hans av de to fløyene (farssiden og morssiden) ser vi stadig likheter. Det er nøysomhet, gjenbruk, sykdom, fremtidsdrømmer, omsorg og raseri. Det er bygd og by. Det er svakhet og rettskaffenhet. Emigranter til Amerika og forakt for nazistene.
Problemet med klassetilskrivelse blir tydelig for eksempel når han drøfter begrepet «sosial kapital» – altså de nettverkene man kan benytte seg av i livet. Her sliter Kjeldstadli for å finne fram til hvordan dette virket helt forskjellig i de to klassene, fordi han ønsker at solidariteten skal være av en helt annen karakter blant arbeidsfolk enn hos middelklassen. Dessverre – materialet hans viser det motsatte, nemlig at nettverkene virket nokså likt.
Løsningen for Kjeldstadli blir da å si at dette var tilfeldig, og ikke typisk for klassen. Men dette er det vanskelig å tro på, fordi slike nettverk av gjensidig støtte finnes i alle klasser, også – eller kanskje særlig – i de øvre. På denne måten saboterer Kjeldstadli sin egen analyse, fordi det skinner for tydelig gjennom at han skal ha stoffet sitt inn i et forhåndsdefinert rutenett.
En klok bok
Samtidig er dette en både klok og kjærlig bok. Kjeldstadli er tett inne i sitt eget liv, men han skriver så nøkternt og respektfullt, så undrende og beskjedent, at det er en stor glede å lese den. Til tross for et altfor stort persongalleri og altfor mange virkelig perifere detaljer, får vi mange nye byggesteiner til vår forståelse av fortida. Det tvangsmessige klassespørsmålet ødelegger på ingen måte lesningen.
Bokas muligens utilsiktede store gode er at den får leseren til å reflektere over egne besteforeldre. Jeg skal villig innrømme at jeg har tenkt at flere av mine besteforeldre – kanskje særlig mormor – har en historie det kunne vært verdig og viktig å fortelle. Hun var slave på en bondegård i Östra Ryd. Men er mine fire besteforeldre, med deres spraglete bakgrunner og livsløp, typiske for en tidsånd og en utvikling? Mer eller mindre typiske enn Kjeldstadlis fire?
Kanskje, hvis jeg vil det slik. Hvis jeg ønsker å fortelle historien slik. Det som imidlertid er utvilsomt, er at de er typiske for meg. De er viktige skikkelser i utformingen av min væren i verden. Deres væren i verden bringer både velklingende og dissonerende ekkoer inn i min opplevelse av meg selv.
Og det er kanskje dette Kjeldstadli egentlig er ute etter å finne ut – åssen han selv ble til den han ble. Og da er jeg med. Da er det bra. Da er det spennende. «Mine fire besteforeldre» er nettopp det – hans fire besteforeldre. Kanskje forfatteren rett og slett er for beskjeden til å stå fram med et såpass individualistisk prosjekt, og dermed skaper et teppe av allmenngjøring for ikke å virke framfusende.
Språkføring
Forfatteren har valgt å sitere fra private brev med alle de idiosynkratiske stavemåtene brevskriverne hadde. Det er mye vill ortografi blandet inn i både formelle, underdanige og mer familiære henvendelser. Dette kan virke forstyrrende, for slike ortografiske feil blir så mye mer påfallende i trykt skrift enn i håndskrift. Utsagnene roper ut om ukyndighet, og det burde de ikke gjøre – de burde få si akkurat det de sier.
Det kan selvsagt også anses som redelig å la dem være som de er, ikke minst av respekt for det kildekritiske – ett av Kjeldstadlis mange faghistoriske spesialfelter. Jeg tror imidlertid han gjør sin farmor en bjørnetjeneste ved ikke å tydeliggjøre tankene hennes ved hjelp av litt enkel språkvask.
Det er rett og slett litt urettferdig mot henne å la henne skrive «Kom du hidt måtte du fly og holle foredrag hvær kvell». Innholdet i det hun sier slipper ikke gjennom formen.
Forfatterens egen språkføring er også litt sær. Han skriver klart, oversiktlig og akademisk patent, men plutselig kliner han til med noen dråper av hard core samnorsk. Oldefar «arbeidet» ikke, han «arbeidde». Andre underlige preteritumformer som «håpte» og «lovte» stykker også opp teksten med signaler om en slags ideologisk dugnadsånd (alle monner drar, liksom).
Men dette er jo Knut Kjeldstadlis egen fortelling, og uansett hvilke klassemessige forutsetninger han selv og hans persongalleri har, er vi som lesere blitt beriket med kjennskap til mange, gode individer.