All god sentimentalitet, enten den forekommer i musikken, billedkunsten eller i litteraturen, balanserer hårfint på en kant mellom det hjerteskjærende sanne på den ene siden og det patetiske på den andre, der det gjelder å ikke dette nedi sistnevnte.
Jonathan Franzens nye bok beveger seg imidlertid med stor selvfølgelighet på tvers av denne eggen og godt ut på begge sider. Og; i dette grepet ligger så vel det storslåtte som det problematiske ved den drøyt 560 sider lange teksten.
For en som svært gjerne leser moderne amerikansk skjønnlitteratur på sitt beste, er det vanskelig ikke å bli revet med fra starten av «Frihet». Den første og korte introduksjonsdelen gir oss den ironiske fortelleren Franzen på hans aller beste, i det han introduserer leserne for bokens personer – først og fremst familien Berglund i deres småby- og forstadsmiljø; ekteparet Patty og Walter, barna Jessica og Joey. Denne presentasjonen skjer i stor grad gjennom naboenes synspunkter på dem, gjerne i korte setninger som ettertrykkelig og til leserens hjertelige latter plasserer både de omtalte og de som omtaler (naboene, altså).
Det skjer ikke uten ondskap: Et hovedpoeng er Pattys forskrudde forhold til sønnen Joey. Hun er så glad i den gutten at hun gjør ham til sin venn og fortrolige. Sånt straffer seg. Det er ikke hver dag man møter et første kapittel som med slik styrke gjør krav på fortsatt oppmerksomhet.
Selvbiografi
Omtrent to tredeler ute i romanen sitter en annen av bokens viktigste personer, Richard Katz, musiker og Walters beste venn, og leser det dokumentet som utgjør bokens del to, nemlig Pattys selvbiografi under tittelen «Feil ble gjort». Her er både leseren og Richard ved det hjerteksjærende, men også det tragikomiske.
Underveis i denne lesingen registrerer Richard at «folk bare vil lese om seg selv». Og akkurat der var det at et lys gikk opp for undertegnede. Disse menneskene, med deres svært livaktige dialoger, har – med unntak av Patty og til dels Richard – fremstått som klisjeer i stadig større grad, gjenkjenneligheter som sier antatt viktige ting gjennom de samme dialogene. Et slags klassisk teater altså, eller hva med; TV-drama. Og; pass på nå: Det siste er å oppfatte som en observasjon, ikke en kritikk som nødvendigvis er negativ. Det lages mye godt TV-drama, ikke minst i USA.
Ironi
Jeg tror imidlertid Franzen i all sin subtile ironi har gjort dette med viten og vilje – som et ledd i arbeidet med å skrive 2000-tallets versjon av den store amerikanske romanen om sin egen tid og livet i den – miljøtrussel, 11.septemberskygger, Irak, Afghanistan og menneskenes dårskap inkludert. I én pakke, så å si.
«Frihet» er ikke bare full av referanser til populærkulturen, den er i sin helhet blitt en slik referanse.
Mennesket og sannsigeren
I dette teateret forblir Patty og tildels Richard, som har fått sannsigerens vanskelige rolle, de personene som ikke er fanget i rollene sine og må leve på de premissene som er gitt dem – vanskelig nok. Det gjør dem ikke sympatiske, men menneskelige.
Til de andre overlater Franzen å sette ut i livet alt det beklagelige og lattervekkende vannviddet som bærer boken forøvrig: Forsøk på å redde en truet art av små, blå sangfugler ved å rasere store skog- og fjellområder i Virginia til mer kulldrift, for så å skulle gjenskape urørt natur til de søte blå trillemakerne! Eller et finansielt eventyr uti markedet for militære transportkjøretøy til krigen i Irak; eldgamle, rustspiste polske beist som skal kaste av seg millioner til investorene. Mye kan gå galt i denne boken og mye gjør det.
Bare nesten
Det var en svir å lese det meste av dette, og måten Franzen løser det hele på er interessant, selv om boken på ett punkt vaser ut av forfatterens kontroll og blir direkte utflytende. Om så Franzen har fått sagt alt det han vil si, er jeg usikker på.
Så lenge en bok som Don DeLillos «Underworld» ligger der bare et drøyt ti-år tilbake i tid er fristelsen til å se de to bøkene i sammen stor. Den sammenligningen vinner DeLillo, først og fremst fordi den store, samfunnsmessige overbygningen tåler atskillig mer vann i den romanen og derfor stiller karakterenes liv i enda skarpere relieff.
Franzen er morsom, skarpsynt og nærgående, men den helhetlige sammenhengen vakler for mye til at det lykkes helt.
(Kulturnytt, NRK P2, 14.10.2010)
