Frode Fanebust: ”Selvbedraget”
Tor A. Benjaminsen og Hanne Svarstad: ”Politisk økologi”
Anmeldt av Sindre Hovdenakk
To ganske forskjellige bøker dette, men de har det til felles at begge retter kritisk søkelys mot problematiske sider av norsk miljøpolitikk.
Tilgjengelig
Frode Fanebusts bok er det mest lettleste og allment tilgjengelige av dem. Med en hovedtittel som ”Selvbedraget” fulgt opp av undertittelen ”Norge og klimakrisen” er det lett å forstå at det skal handle om handlingslammelse, ansvarsfraskrivelse og altså bedrag – både av seg selv og andre.
Fanebust må sies å tilhøre forfatterkategorien ”engasjert samfunnsmenneske som gjerne vil vekke sine medborgere til dåd”. Han vil avkle det norske selvbildet, noe som jo er en populær, norsk disiplin. Og han har valgt seg miljøsaken som verktøy for denne avkledningen.
Som han selv skriver i boken, så blander han historie, økonomi, vitenskap og moral når han tar for seg det han kaller det norske selvbedraget.
Se på hva politikerne gjør, ikke hva de sier, sier han. Fanebust etterlyser handlekraft i stedet for nøling i det han mener er en akutt trussel mot framtidens globale miljø.
Historiske omveier
Nå skal det sies at han selv tar lange omveier i historien og vitenskapen. Han ser blant annet på tidligere menneskeskapte, økologiske katastrofer. Der man har ”forbrukt” seg ut av historien, slik Fanebust for eksempel mener at beboerne på Grønland og Påskeøya gjorde.
Han mener at vi i Norge anno 2010 er i ferd med å gjøre akkurat de samme feilene: Den norske oljeutvinningen kan aldri møte begrepet ”bærekraftig utvikling” på en troverdig måte. Overforbruk vil alltid lede til kollaps, og det er en ekstrem risiko knyttet til vår vekstøkonomi, framholder Fanebust.
Hans viktigste anklagepunkt, og det som begrunner en tittel som ”Selvbedraget”, er likevel det enorme spriket mellom mål og virkelighet i norsk miljøpolitikk. Frode Fanebust plukker fra hverandre fenomener som CO2-fangst, kvotehandel med utslipp og bevaring av regnskog. Han mener at denne tomme retorikken dekker over en forsinket erkjennelse av en katastrofe som allerede har inntruffet. Spørsmålet er imidlertid om han gjør det på en litterært vellykket måte. Fanebust tar i hvert fall sterke virkemidler i bruk.
Retorikk-glad forfatter
Han skriver blant annet at ”Stater og bedrifter ledes på en måte som har klare psykopatiske trekk”, og følger opp med kalle vår fornektelse av klimatrusselen for ”Kollektiv psykopati”. I det hele tatt lider boken under nokså anmassende metaforbruk. Frode Fanebust er en forfatter som blir litt for glad i sin egen retorikk og spissformuleringer.
Men han har også noen ganske presise formuleringer, som når han kaller Oljefondet for ”gamle penger til gamle mennesker”.
Boken preges også av en underliggende kapitalismekritikk, samtidig som han vil overføre økonomisk logikk på moralske valg, i tradisjonen etter Adam Smith som både var økonom og moralfilosof. I god, folkeopplysende stil munner boken ut i en rekke konkrete forslag om miljømessige tiltak. Blant annet ønsker Fanebust en karbonskatt – direkte utbetalt videre til borgerne – for å styre ønsket atferd og forbruk. Han vil ha en annen og riktigere fordeling av det globale ansvaret, og en annen og riktigere prising av energien.
Men først og fremst vil han overføre sitt eget engasjement på andre. Det retoriske nivået på denne boken gjør at jeg tror han i første rekke treffer de som allerede er vekket til miljøengasjement. Andre lesere vil nok snarere føle seg passivisert enn inspirert av Fanebusts voldsomme virkemidler.
Miljø, mennesker og makt
”Politisk økologi” av Tor A. Benjaminsen og Hanne Svarstad kan kanskje kalles den teoretiske verktøykassa til Fanebusts handlingsorienterte bok.
Det er en bok som handler om miljø, mennesker og makt. Og om en relativt ny fagdisiplin som kan sies å være en sammensmeltning av samfunnsvitenskap og naturvitenskap.
Forfatterne legger hele tiden et maktperspektiv til grunn for sin utforskning av fagfeltet politisk økologi. Og noe av det viktigste med denne boken er at den utfordrer selve ideen om en nøytral vitenskap. Forfatterne erkjenner at det er en verdidimensjon innen miljøforskningen, og at forskerne har en egen aktørposisjon.
Mer analyse, mindre retorikk
Politisk økologi er en mangfoldig fagfelt som blant annet handler om næringsvirksomhet kontra lokalbefolkning, om miljøendringer og om naturvern. Det handler også om aspekter av miljøforvaltningen, og om aktør- og strukturanalyser. Paradoksene som en slik vitenskaplig tilnærming til miljøvern avdekker kan blant annet spissformuleres slik: Er naturmedisin utnytting eller utbytting? Er den sentraliserte arealverntanken i konflikt med lokalbefolkningens interesser? Er klassisk miljøvern til hinder for fattigdomsbekjempelse?
Og ikke minst: Er det egentlig en bevisbar sammenhenge mellom klimaendringer og voldelige, politiske konflikter?
Det siste er en teori som også norske politikere er veldig glad i å benytte seg av. Men dette er altfor allmenne begreper, hevder forfatterne. Vel så ofte som klimaendringer, er det dyptliggende politiske og historiske årsaker som ligger bak politiske konflikter i utviklingsland.
De to forfatterne ønsker både å være både kritiske og konstruktive i sin tilnærming til fagfeltet politisk økologi. De lykkes i det minste med å vise hvor viktig det nå er med mer analyse og mindre retorikk på miljøområdet.