Ein gong hadde ho mista eit glas i golvet.
Kong Jorol hadde snudd seg og sett på henne. Hendene
hennar hadde mista all kraft under blikket hans, og glaset var
glidd frå henne. Lyden kom langsamt til henne, på same måte
som glaset hadde falle langsamt mot golvet. Tusen små glasbitar
rundt dei smale føtene hennar, og ho hadde blitt ståande
og stire på ein våt flekk på den eine sandalen. Ein flekk. Ho
hadde knust noko, vore årsak til noko, og stått midt mellom
samankrøkte tenarar som plukka glasbitar med raske fingrar,
og stira på flekken på sandalen. Ho visste ikkje kva som var
verst. At ho hadde vore årsak til noko, eller at ho ikkje var
plettfri. Mens ho sto der og stira på sin eigen sandal, hadde ho
venta at faren skulle be om eit sverd. Ho høyrte stemma hans
heilt tydeleg, ho høyrte at tenarane sprang og kom tilbake med
sverdet, ho høyrte suset av den blotta klinga gjennom lufta
mot hennar eigen hals. Pulsen i øyra overdøyvde alt. Men då
ho såg opp, hadde han gått ut av rommet.
Hjartet hennar kunne slutte å slå ein dag, men framleis slo
det. Framleis sat ho her på sengekanten og pusta. Levande, på
eit vis. Heile kroppen hennar var redsle, men i hjartet gøymte
ho ei kjensle som ho mest aldri torte tenke på. Langt inne i
hjartet gøymte ho på eit hemmeleg hat.
Når ho var sikker på at ingen såg henne, tok ho det fram,
som ein hemmeleg liten fugleunge, gøymt i ei bitte lita eske,
sveipt i kvit silke. Ho sat heilt, heilt stille og tenkte at ho opna
eit løynt rom i hjartet, tok ut den vesle kassa, vikla av silken,
lag for lag. Og der inne låg det sitrande, levande hatet. Eg hatar
kong Jorol av Syrren, far min, som lét mor mi døy. Aila tenkte
tanken heilt og tydeleg. Og så la ho han forsiktig tilbake i eska,
vikla han inn i kvit silke igjen, og la han varsamt på plass i det
vesle rommet i hjartet sitt.
Resten av dagen ville ho vere redd for å bli oppdaga, redd
for å bli henta, redd for at nokon skulle sjå eit glimt av kva ho
hadde tort å tenke.