Anmeldt av Kjell Lars Berge
Det var nok en god del kulturinteresserte som reagerte med forundring på den temmelig hektiske debatten som utviklet seg i etterkant av publiseringen av Tore Rems første bind av biografien over Jens Bjørneboe, ”Sin egen herre” (2009).
Det som for den naive leseren framstod som en forholdsvis forsiktig framstilling av det norske antroposofiske miljøet før og under den 2. verdenskrigen, ble for den skarpe og trente antroposof-leseren forstått som en utilbørlig – ja, nesten perfid - kritikk av antroposofien, og den meget spesielle forståelsen av natur, menneske og kultur som kjennetegner den antroposofiske bevegelsen.
Når debatten ble så heftig da, hvordan skal den vel ikke utvikle seg når Steinerbevegelsens kjernetropper og støttespillere leser boka ”Det de ikke forteller oss. Steinerskolens okkulte grunnlag”?
Rasende pamflett
Boka er forfattet av de to tidligere Steinerskolevennene Kristín A. Sandberg og Trond K.O. Kristoffersen. Den er en rasende og heftig pamflett der Steinerskolen, Steinerskolepedagogikken og denne skolens og pedagogikkens ideologiske grunnlag, antroposofien, slik den ble utviklet av skolens grunnlegger Rudolf Steiner, angripes og avkles til de grader at bevegelsen og dens grunnlegger står fullstendig naken foran oss.
Boka tar utgangspunkt i at Steinerbevegelsen ikke er ærlig og oppriktig om det livssyn som bevegelsen støtter seg til og forutsetter som sant. Forfatterne hevder at bevegelsen tvert i mot vet å knytte til seg store deler av den kulturelle eliten i landet for på den måten å skape et tilsynelatende idyllisk og kunst- og danningsalternativ til den (antatt) konkurransedrevne og vanskjøttede offentlige enhetsskolen.
"Åndsvitenskap"
Forfatternes formål er å vise fram Rudolf Steiners spesielle livsfilosofi, hans helt spesielle blanding av okkult religiøs tradisjon og moderne vitenskap, kalt ”åndsvitenskap”. Forfatterne ønsker å vise at denne spesielle Steinerske åndsvitenskapen er gjennomført humbug fra ende til annen, og at bevegelsen derfor verken fortjener samfunnets respekt eller økonomiske støtte.
Forfatterne gjennomfører denne avkledningen meget grundig og med svært solid kildedokumentasjon. Blant annet viser forfatterne til at Stockholms universitet i sin vurdering av Steinerskolepedagogikken avviste den vitenskapelige forståelsen den bygde på fordi den ”förmedlar naturvetenskapliga felaktigheter värre än flum” (side 199). Steinerpedagogikken ble rett og slett kastet ut av universitetet.
Et helt annet bilde av Steinerbevegelsen, Steinerskolen og Steinerpedagogikken presenteres av boka ”Liv laga. Erfaringer fra Steinerskolen”, redigert av Svein Bøhn, Cato Schiøtz og Peter Normann Waage. Der Sandberg og Kristoffersen vil avdekke den ideologien som skolen bygger på som kvakksalveri, vil redaktørene i ”Liv laga” heller dokumentere trivsel bland skolens elever og lærere.
Flere kjendiser
De vil vise fram Steinerpedagogikkens resultater, eller som Cato Schiøtz skriver i en av artiklene ”the proof of the pudding is in the eating” (side 163). Redaktørene lar tidligere elever, lærere, foreldre, støttespillere og forskere slippe til med egne minner og synspunkter. Utvalget av meningsytrere er interessant.
Her står superkjendisen Jon Almaas fra ”Nytt på nytt” fram som tidligere Steinerskoleelev. Johan Galtung hilser leseren som et sannhetsvitne på at elevene på denne skolen sannelig blir studenter, mens filmregissør Margreth Olin forteller oss at på denne skolen får de unge lov til å påstå at 2+2=5! Forfatter og kåsør Nils Chr. Geelmuyden tillates uhemmet å belære oss på sitt sedvanlig nedlatende ironiske vis at Steinerskolen er et estetisk, organisk, livfullt og skeivt alternativ til den sosialdemokratiske masseskolens grå, materialistiske og funksjonalistiske rugekasser.
For en utenforstående leser er det mest påfallende trekket ved bøkene ensidigheten i framstillingene. I ”Liv laga” omtales så å si ikke den kritikken som leveres i ”Det de ikke forteller oss. Steinerskolens okkulte grunnlag”. Cato Schiøtz legger opp i sitt bidrag til ”Liv laga” å besvare ulike former for kritikk mot Steinerskolen, men gjør det på en så overflatisk og lite presis måte at forsvaret ikke virker troverdig.
Langt og omstendig
I Sandbergs og Kristoffersens kritiske pamflett fortelles det riktignok om fornøyde foreldre, men de posisjoneres også som foreldre som er grundig lurt og snytt. Dessuten framstår bøkene som dårlige forlagsprodukter. Tekstene er ikke godt skrevet. Pamfletten ”Det de ikke forteller oss” er for lang og for omstendelig. Forfatterne kunne med fordel kuttet ned på store deler av stoffet, og strammet det resterende opp betydelig.
Synspunktene til forfatterparet Sandberg og Kristoffersen ville vært mer troverdige om de ikke hadde valgt en så skjærende og markskrikersk tone. ”Liv laga” er naivt idylliserende, og inneholder artikler som er slett formulert og enda slettere tenkt. Johan Galtungs artikkel for eksempel tjener verken forfatteren eller den bevegelse han foregir å gi støtte, til ære. Trass i Steinerskolens utilslørte kjendisdyrking og uhemmede kulturelle kapitaloppbygging sitter leseren igjen med et inntrykk av en sekt av kjent slag, enten de nå kaller seg scientologer eller mormonere, som vegrer seg for innsyn og åpen debatt.