Tariq Ramadan vil gjeninnsette det religiøse i et Europa han mener lider nød og søker mening. Slik vil han etablere ”delt universalitet” med fornuften og skape gjensidig respekt og berikelse.
Ramadan er blitt en ”Norgesvenn”. Han var i Norge i fjor for å lansere en bok og kom tilbake i slutten av januar i år for å lansere en annen: ”Mangfoldets filosofi”. Og i høst har han lovet enda en ny bok: ”Islamsk etikk”. Han er altså en svært produktiv forfatter.
Ramadan skriver på sin egen hjemmeside ved St. Antony's College på Oxford Universitet hvor han er professor i islamske studier, at han har bidratt til nesten 1000 artikler, publikasjoner og bøker siden 1991. Hans hovedinteresser har sentrert rundt hva det vil si å være muslim generelt og muslim i Europa spesielt. I debattene om det er mulig å utvikle en Euro-Islam, har Ramadan vært en sentral stemme. Mange ser han som en reformator – mens andre ser han som en dobbeltkommuniserende tradisjonell islamist.
Spørsmål ved våre forestillinger
I denne boken, ”Mangfoldets filosofi”, inviterer Ramadan oss til “en reise til de dype hav av religiøse, sekulære og opprinnelige åndelige tradisjoner”. Han ønsker å stille spørsmålstegn ved forestillingene som innrammer debattene om tro og fornuft, følelser og åndelighet, tradisjon og modernitet, frihet, likhet, universalitet eller sivilisasjon. Dette er alle teamer han kapitelvis tar opp i boken.
Hvor forskjellige er våre religiøse og tradisjonelle tanker? Hvordan kan vi se forbi våre forskjelligheter og oppdage det vi har felles? Forfatteren ønsker å bygge veier til en felles plattform mellom religiøse og intellektuelle tradisjoner. Derfor ber han om en dyp og meningsfull dialog som kan føre oss forbi den ”tolerante sameksistens” til en ”gjensidig respekt og berikelse.” Målet er å skape debatt rundt det han mener er samtidens viktigste spørsmål.
Fornuft
Ramadan skriver at vi lever i ”postmodernitetens tid” hvor alt virker ”relativt”. Han mener å se en samtid (i Europa) hvor det hersker tomhet og en søken etter mening. Han skriver i vi-form. Så i boken ser ”vi” at folk ikke vet hvem de er, de mangler tillit og frykten øker. Derfor mener han at vi må ”tilbake til de grunnleggende sannheter” og søke ”åndelighet”.
I boken tar han et oppgjør med det han ser som fornuftens dominans i de vestlige samfunn og som ikke har besvarte menneskets grunnleggende spørsmål om ”hvorfor livet?”. I Ramadans øyne er det fornuften som undertrykker og brukes som maktmiddel i dagens Europa – og dermed blir undertrykkende. Han bruker mye plass på å prøve å avvise den vestlige filosofiske tradisjon om tvil og fornuft som det felles menneskelige – som det eneste universelle
Tro
Fornuften kan hjelpes oss med ”hvordan”, men ikke med ”hvorfor” skriver han. Dette ”hvorfor” mener han kan vises innenfra ”takket være en annen evne [enn fornuften]”. Denne evnen er i følge Ramadan ”hjertet, som føler og merker (på en annen måte enn sansene), og som fatter og forstår (på en annen måte enn intelligensen).”
Ramadan mener at fornuftsevnen vår raskt vil røpe sine begrensninger ”fordi den står hjelpesløs og ofte fortapt overfor hjertes orden, kunnskap, sannhet og til og med kjærlighet.” Derfor vil han knytte sammen sansene, fornuften og hjertet. Men det er liten tvil om at det er hjertet – altså det åndelige og det religiøse, som er alle tingenes rotasjonspunkt.
Han mener vi her befinner oss ved kjernen av den ”virkelige diskusjonen” – forholdet religion og fornuft: ”Det gjelder riktig nok å vite og å forstå, men det gjelder fremfor alt å avgjøre hva som er godt for oss selv, for samfunnet vårt og for menneskeheten.” Mennesket har, som forfatteren skriver, behov for mening, ikke bare for styring. Men han skriver lite om hvordan religion styrer.
”Delt universalitet”
Svaret på hvorfor får man altså ved en religiøs erfaring. Noe som gir verden mening. ”Innenfra er troen verken postulat, prinsipp eller mål, men lys, et annet lys enn fornuftens. Et meningens lys. Troen er et pust, en tilskyndelse, en tilslutning, en overbevisning. Det er uten grunn (og/eller har alle grunner i verden). Den projiserer mening.”
Men selv om han legger an et religiøst perspektiv, er han opptatt av at vi må bruke fornuften. Ramadan vil knytte det religiøse og det rasjonelle sammen. Dette er motsetninger, men de kan komme sammen mener han. Dette er kjernen i forfatterens budskap. Slik kan det etableres en ”delt universalitet” og stadfeste det han mener er ”aller mest felles”. Han skisserer riktignok to veier til det ”universelle”- den religiøse og den rasjonelle. Men det er det religiøst universelle han mener avdekker ”alts trascendente årsak, alle tings felles og immanente egenskaper og verdier”. Det religiøse står altså over fornuften – eller i det minste rammer inn fornuften.
Predikant
Dette er ikke en nøytral bok. Men det er heller ikke forfatterens hensikt. Ramadan har ønsket å vise hva som må til for at et mangfoldig Europa kan leve sammen i gjensidig respekt. Og svaret er at fornuften må gi plass til det religiøse. Og at respekten for ”det andre” ikke bare må stadfestes i lovverket, men også være gjeldende i folks sinn.
I boken fremstår Ramadan som en predikant med akademiske aspirasjoner. Han er trygg på sin egen religiøse grunnoppfatning, og mener at folk trenger mer av det han selv har funnet. Det er kanskje derfor hans kritikk av fornuften er massiv, mens kritikken av det religiøse nesten er fraværende.
Til tross for mye namedropping og sitater, finnes det ikke en eneste note. Det er heller ingen litteraturliste. Forfatterens utlegninger virker tidvis søkte, hans sitater selektive og hans forståelse av hva et moderne samfunn er – er svakt. Men selv om han har en uklar argumentasjon, representerer Ramadan en intellektuell kraft i Europa som utfordrer vår rådende modernitet. Mange vil være uenig med Ramadan, men det er vanskelig å avvise ham som aktør. Han må tas på alvor. Derfor er det viktig at mange leser ham kritisk.