Tyske Karen Duves nye roman "Taxi" utspiller seg i drosjemiljøet i Hamburg på åttitallet.
Åh, endelig en skikkelig svartsynt, nesten depressiv og frekk kvinnelig antihelt, som er ute av stand til å fikse nære relasjoner til de menneskene rundt henne som egentlig vil henne vel! Alexandra Herwing kjører slitne prostituerte, nervøse gamle damer, kåte butikksjefer og stinkende alkoholikere rundt i Hamburg-natten.
I påvente av at livet henne skal få en slags retning , trives hun utmerket med den meningen det gir å telle krøllete femtimark-sedler etter et nattskift.
Doktorgrad bak rattet
Flertallet av kollegene hennes er halvstuderte røvere som leser Nietsche, Schopenhauer og Freud mens de venter på neste tur. Dette kan virke uvirkelig, men jeg har møtt såpass mange mennesker med doktorgrad bak rattet i tyske drosjer at jeg vet at dette er alt annet enn science-fiction.
Og nettopp spillet med det virkelige er selve motoren i denne episodiske fortellingen. Karen Duve kjørte selv drosje i Hamburg på den tiden da romanen utspiller seg. Det er hun selv som kikker på oss fra forsetet av en taxi på innsiden av omslaget. Dette gir teksten et skinn av ekthet som ikke er ulikt det som fascinerer mange av oss i møte med romanene til Karl Ove Knausgård.
80-tallet - et forsvunnet land
Men kanskje er det enda mer interessant å sammenligne ”Taxi” med den tyske mursteinsromanen " " av østtyske Uwe Tellkamp. Disse bøkene begynner begge på samme tid, altså i 82, 83, 84. Begge behandler åttitallet som et forsvunnet land, som vi har mistet kontakten med, men som det nå gjelder å dokumentere. Og begge ender opp med å plassere hovedpersonene helt i ytterkanten av at DDR bryter sammen i 1989-90.
Mens Tellkamp ville skrive den store romanen om DDR, så skriver Karen Duve de små fortellingene om Vest-Tyskland. Sett fra en kanskje litt forslitt antihelt-synsvinkel, men med et helt eget umiskjennelig rått og melankolsk sound.
