Iblant kommer nye klassikere i form av litt tungfordøyde bøker, med innhold som ikke kan fordøyes med en gang. Dette er Tellkamps bok et godt eksempel på.
- Les også:
I Peter Handkes spor
"Ich bin ein Bewohner des Elfenbeinturmes" – "Jeg er en beboer i elfenbeinstårnet." Med disse ordene forsøkte den tyske forfatteren Peter Handke i sin tid å markere avstand til den realistiske litteraturen i sin samtid.
Det var i 1972. Nesten tre tiår seinere fyller hans østyske kollega Uwe Tellkamp tårnmetaforen med ny og overraskende mening i sin roman ”Tårnet”.
Ukjent akademisk overklasse
Tellkamps tårnbeboere tilhører den akademiske overklassen i det tidligere DDR. Romanen åpner med at Richard Hoffmann, en av DDRs beste skadekirurger, blir feiret av kolleger og familie på et vertshus i det som en gang var det mest fasjonable villastrøket i Dresden.
Siden jubilanten i sin tid har gitt legebistand til verten, har han vertshuset for seg selv. Den lekre bufféeten vitner om at jubilanten har de rette kontaktene i "mangel-landet" DDR.
Slik slår Tellkamp an tonen i en roman som har vakt berettiget oppsikt i Tyskland. Det har kommet en del romaner om Stasi, partipamper og forfattere i DDR. Men den akademiske eliten Tellkamp åpner dørene inn til, var det de færreste av oss som visste fantes.
- Se video:
Ikke bare forfall
Romanen 'Tårnet' er oversatt av Isak Rogde. Den norske utgaven er den første utenfor Tyskland.
Foto: Forlaget PressHadde de ikke flyktet til vesten hele gjengen? Nei, noen ble. Uwe Tellkamps legeforeldre sikret seg i 1977 en av disse vakre villaene, som hadde overlevd bomberegnet i 1945, og som, riktignok i forfallen tilstand, holdt stand i den realt eksisterende sosialismen også.
Forfallet i bygningsmassen var en av kjennetegnene ved det tidligere DDR. Arbeiderstrøkene øst i Berlin ble på åttitallet omtalt som det største saneringsområdet i Europa.
Noen år etter murens fall trykket avisen ”Die Zeit” en skremmende artikkel som dokumenterte at man i husveggene i Dresden, Leipzig og Berlin kunne finne skadedyr og insekter som man eller trodde var utryddet i denne delen av Europa.
Vellykket virkelighetsflukt
Det er dette forfallet kombinert med innbyggernes flukt fra denne virkeligheten som Tellkamp skildrer så mesterlig i ”Tårnet”. Vi skriver tidlig åttitall. Bresjnev er død, og ennå skal DDR-borgerne henge opp portretter av Andropov og Tjernenko før Gorbatsjov tenner håpet om tøvær i øst.
Dannelsesborgerskapet, med legen Richard Hoffmann i spissen, leser Goethe for sine barn, og møtes om kveldene med sine spesialimporterte likører og sammenligner sju ulike versjoner av Wagners ”Tannhäuser”. De baksnakker og vitser om regimet, men er samtidig opptatt av å beholde de privilegiene de selv har tilkjempet seg.
- Les også:
Snirklete og gammelmodig
”Tårnet” er på mange måter en gammelmodig roman. Setningene er til tider like snirklete som den smijernsporten som pryder omslaget. Oversetter Isak Rogde har laget en solid, og så langt jeg kan se, nærmest prikkfri oversettelse av Tellkamps setninger.
Disse setningene er ofte overdådige og imponerende, men iblant, og spesielt i dialogene, merkelig stive. Det store persongalleriet fører til at leseren må arbeide seg gjennom de første 150 sidene før den første virkelige konflikten dukker opp.
Mer enn bare en roman
Konflikten kommer i klasserommet til hovedpersonen Christian, hvor jenta han er forelsket i, leverer blankt på stiloppgaven: ”Hva kjennetegner lovmessigheten i sosialismens seier over kapitalismen”? Å levere blankt er en åpen provokasjon, og Christians refleksjoner rundt om klassevenninen er opposisjonell eller om hun har ”ryggdekning”, det vil si at hun er Stasi-informant, er skummel lesning.
”Tårnet” er mer enn en roman. Den er en hel verden. Å tre inn i den er krevende, fordi språket til Tellkamp til tider virker som det klippet rett ut av en roman av Thomas Mann eller Umberto Eco.
Mange av bipersonene kan også virke litt utilnærmelige – spesielt for oss som ikke kjenner alle de levende modellene forfatteren baserer dem på. Allikevel er det ingen tvil om at Uwe Tellkamp, med sin elefanthukommelse og sitt fantastiske råmateriale, har skapt en moderne klassiker i tysk litteratur.
