Anmeldt av Mie Hidle
Gabriel Moro fikk gode anmeldelser for sin første roman, Autobahn (2005), en bok som i denne anmelderens øyne fremstod som en pastisj over nyromantikernes feberfantasier. Også denne andre er preget av en Erik Fosnes Hansen-aktig dragning mot det gammelmodige.
Gabriel Moro X 2
Men handlingen først: Et ganske fiffig trekk ved romanen er at en av hovedpersonene, den historiske don Gabriel Moro, deler navn med forfatteren. Romanen er likevel langt fra selvbiografisk; det dreier seg om et trekantdrama i Venezia på 1520-tallet. Fortelleren, dvergen Tadzio, blir plukket opp av Moro, en rik, venetiansk kjøpmann, og blir hans tjener, læregutt og muse. Selv forelsker Tadzio seg etter hvert i Sagi, en ung gutt i den jødiske gettoen, bare for å oppdage at hans herre deler interessen. Selve romanteksten er den døende Tadzios bekjennelse overfor en ukjent mann – kanskje døden selv – av hvordan han siden sviktet sin herre. Referansene til Thomas Mann og Shakespeare er åpenbare. Men Moro har også andre litterære forelegg, som han både utpeker og skjuler ved å sette opp en liste over initialene deres til slutt i boken, over sitt eget sluttord: «Consummatum est.»
Svulst
Med større patos går det knapt an å avslutte en roman, og Moro skal for så vidt ha ros for at han ikke er redd for å ta store ord i sin munn. At fortellingens univers er så fjernt i tid og rom, gjør at det virker mindre outrert her enn i debutromanen: Det må være lov med litt svulstighet i en roman lagt til renessansens Venezia, der det forekommer halshugging, skipsforlis, syfilis, karneval, svik, skjønnhetsdyrkelse, gudstro, dødsangst, tåkelagte kanaler, måneskinn, dissekering, forelskelse, bordeller, voldtekt og drap. For å nevne noe. Men selv midt i alle denne voldsomme staffasjen fremstår Moros språk i lange partier som overlesset, og boken som for skrøpelig til å bære det.
Saken er at bak alle de imponerende referansene virker Moros fortelling umotivert, ja, nærmest som en unnskyldning for å hengi seg til et antikvert litterært ideal. Hans grep om tiden og stedet glipper, og hans språklige og litterære kontroll er mindre enn hans ambisjonsnivå.
Glipp
Glippene først: Her er henvisninger til Kopernikus og «den nye vitenskapen» summarisk presentert fra et i beste fall etterpåklokt perspektiv. Her er skildringer av galeier og gondoler der Moro bokstavelig talt er på gyngende grunn, blant annet lar han gondolierene bruke åren til å stake med, som om de førte en engelsk punt. Et skipsforlis i Middelhavet skildres uten overbevisning, og deretter går det galt både i geografien og meteorologien: Da de skipbrudne kommer til kysten, bruker de en dag på å gå innover i landet før de kommer til et skogstjern. Så følger de en bekk nedover i hele tre dager, mens de mister så mye høyde at klimaet gradvis blir mildere! Bekken fører dem dessuten til innlandsbyen Ravenna. Det innebærer at de må ha hatt litt av en klatretur den første dagen, eller at Middelhavet er blitt et høyfjellshav. Vel fremme i Venezia opplever personene ulltett tåke og måneskinn i samme scene, eller snøvær og strålende sol ved samme avreise.
Haltende språk
At fortelleren lider av syfilis, kan kanskje forklare noen av disse pussighetene. Men det unnskylder ikke at forfatteren selv mangler språklig fingerspitzgefühl. «Svikter ikke kreftene oss nettopp når vi har mest brukt for dem?» heter det et sted. Dette «brukt» får den høystemte fortsettelsen til å virke forloren: «Og når vi hever oss på gledens vinger, eller synker ned i lidelse, blir vi ikke i begge tilfeller stanset og ført tilbake til den sløve, kalde virkelighet, nettopp når det vi higer etter er å gå opp i den store uendelighet?»
Grammatikken svikter rett som det er. Andre steder er det ordforståelsen det skorter på, som der «gluggene [blir] smelt igjen foran vinduet» eller Tadzio «bretter fingrene sammen så de danner en hard knoke». Forlaget har helt sikkert fanget opp en del slikt, så det er lite tillitsvekkende at så mye er igjen.
Ingenting av dette er naturligvis til hinder for at boken kan bli en internasjonal bestselger. En god oversetter vil sikkert få lirket språket på plass. Og kitsch selger.