Anmeldt av Tarjei Skirbekk
Thomas Dahl, som er forskningssjef ved SINTEF Teknologi og samfunn i Trondheim, ønsker gjennom sin nye bok ”Medisinens sjel. Historiske konstruksjoner av mennesket”, å reise en debatt om dagens medisinske praksis og dagens produksjon av viten om mennesket. Den debatten vil han løfte ved å vise at medisinens syn på mennesket er formet av de historiske og kulturelle kontekster. Og dermed vise hvordan en har behandlet kroppslige sykdommer og psykiske lidelser.
Starter med Antikken
Dahl drar leser gjennom deler av den vestlige filosofihistorie med blikk på oppfatning av kropp og sjel. Han begynner med Homer og antikkens oppfattelse av menneskes psyhé og avslutter med samtidens debatt om Prozac som løsning på psykiske lidelser.
Forfatteren får frem hvordan de forskjellige historiske epokenes syn på mennesket plass og rolle i universet påvirker hvordan epokene tilnærmer seg sykdomsbehandling. Oppfatning av mennesket som ren materie, et åndelig vesen eller som et selvstendig individ med egen tankekraft og sjelsliv som responderer på ytre impulser, gir opplagt forskjellige behandlingsmetoder.
Kritikk mot streben etter eksakt viten
Forfatteren mener at vi gjennom en erkjennelse av at mennesket er en historisk konstruksjon, kan gi åpning for ny kunnskap. Slik kan dagens medisin åpne for at det finnes ”andre bilder av mennesket” enn det dagens moderne medisin opererer med. Slik retter han en kritikk av den vitenskaplige streben etter eksakt viten og forsøk på å forklare hvordan mennesket er. ”Mennesket kan ikke formes etter et standardisert bilde”, skriver han.
Forfatteren ønsker at dagens medisin skal se på mennesket som ”mangfoldig” i både ”indre” og ”ytre” relasjoner. Han skriver at vi i dag er ”blitt mer opptatt av å forklare hva vi er enn å erkjenne oss som noe åpent og ubestemt, som sammensatt og komplisert, som en levende organisme som responderer på omverden, individuelt og forskjellig.” Dahl vil at medisinen skal ta innover seg de individuelle særtrekk, og han viser da spesielt til det individuelle som kropp.
Mangler problematisering
Dahl er, som mange av sin generasjons akademikere, preget av den franske sosiologen Foucault og det vi kunne kalle postmodernismen. Hans grunnleggende tese er at mennesket er historisk betinget. Denne tesen og tilnærmingen til stoffet gjennomsyrer hele boken. Men hans teoretiske innretning blir ikke drøftet eller problematisert. Det burde den.
Dahl er best når han skriver om medisineres drøftelser av menneske og behandling. Derfor er det synd at han ikke gir disse enda mer plass. Og når han først bruker en såpass stor del av boken til filosofihistorien, savnes flere naturvitenskaplige og religiøse tenkere. Boken kunne også med fordel ha blitt satt mer inn i de pågående internasjonale akademiske debatter om sjelen og sjelens betydning for mennesket.
Ambisiøs, men utydelig
Boken hevder å være tilgjenglig for alle som er interessert i vestlig kulturhistorie. Forfatteren og forlag mener også at boken kan fungere som et referanseverk innenfor fagene medisin, teologi, filosofi, idéhistorie, religionshistorie, litteraturvitenskap, historie og psykologi. Intet mindre. Men boken blir ikke et slik pretensiøst referanseverk. Til det er ”Medisinens sjel” for refererende i sine utlegninger, selektiv i sin utvelgelse og for lite problematiserende i forhold til teoretisk innretning. At boken ikke har med litteraturliste. og at referansene i noteverket stort sett er til originallitteratur, gjør at den faller igjennom i forhold til sine akademiske aspirasjoner.
Dahl har utvilsomt jobbet mye med boken. Men det virker ikke som han har fulgt rådene, som han selv refererer til, fra forlagets konsulent om å bli tydeligere på hva han vil med boken. Tekstene er isolert sett godt skrevet og filosofene bra gjengitt. Men tekstene blir ofte hengende, forfatterens egen stemme forsvinner og fremstillingen blir refererende. Dermed blir det ikke klart for leseren hva forfatteren vil med alle utlegningene.
Thomas Dahls prosjekt er ambisiøst. Det er bra. Men prosjektet mangler grep og et klart formål for å kunne løftes opp til enten et betydelig innspill til medisinsk praksis i dag, eller som et akademisk referanseverk.