Gutten som ville skru av hukommelsen

Aleksandar har en slik barndom, der han vokser opp et sted i det gamle Jugoslavia, kommuniststaten, som under Joisp Broz Titos ledelse ikke bare ble stående utenfor Warzawa-pakten, den kalde krigens NATO-motstykke, men også – mot svært mange odds – holdt sammen. Så lenge det varte, vet vi nå.

Men 8-9-åringen Aleksandar, som gjerne bærer pioner-uniform og kan brokker av ”Kapitalen” på rams, er fast i sin egen, mindre verden og skriver slik:

”Om morgenen den dagen han døde om kvelden, spikket bestefar Slavko en tryllestav til meg av en grein og sa: Det er trolldomskraft i hatten og i staven. (…) Du vil kunne revolusjonere mye, så lenge det er i overenstemmelse med Titos ideer og statuttene i Jugoslavias kommunistparti.”

At det rett og slett var i ferd med å bli krig i denne barndommen, var noe helt annet.

Delt i tre lag

Leser man Sasa Stanisics fortelling nøye, tror jeg det er riktig å si at den er delt i tre likeverdige deler eller kanskje heller; lag. Først den barnlig-troskyldige beretningen fra det truende hverdagslivet til en gutt som helst vil huske det gode og enkle og slippe alt det andre, dernest den unge mannen, flyktningens, fortelling fra ståstedet i den tyske industribyen Essen – der han fremfor alt prøver å forstå hva som skjedde, hva som er sant og hva som bare er minnebilder – hvor ble det av barndomsvennen Asija? Lever hun? Til slutt; reisen tilbake 10 år senere. For å møte bestemor, men enda mer for å koble minner og virkelighet slik at verden går opp igjen; aller mest for å finne henne – Asija. Og; her kommer alle de grusomme og absurde historiene han får høre mens jakten på mennesker, hus og gjenstander som kan kobles til minnene pågår. Blant dem soldaten som reparerte grammofonen og en fotballkamp mellom serbere og muslimer på en gresslette mellom skyttergravene i et par timers våpenstillstand.

Vandrer mellom ulike nivåer

Nå er det på ingen måte slik at Stasicis tekst tar delene eller lagene for seg i kronologisk rekkefølge. Noe av det mesterlige i denne debutromanen ligger i måten han makter å vandre mellom de ulike modenhets- og refleksjonsnivåene på – språklig, men også eksistensielt.

Til Aleksandar kommer krigen under den årlige festen for plommeinnhøstningen – i form av en vill og gal nabo, serber og nasjonalist, som kommer brølende inn i festen og klager høylydt på den forbannede og unasjonale sigøynermusikken som spilles.

Lærte fantasiens kraft

At Aleksandars hjemland er Bosnia får vi vite ved en slags tilfeldighet i barnets forklaring, at han er av blandet familie - faren serber, moren muslim – forstår vi ikke før flukten har begynt og en gutt i Beograd kaller ham bastard; moren har besudlet det rene serbiske blodet hans. Skjønt; egentlig har han fortalt det lenge før. For; helt i begynnelsen skriver han:

”Blant dem som ikke er døde i min familie er mor, far og fars brødre – onkel Bora og onkel Miki. Nena Fatima, mormoren min, holder seg fremdeles godt, hos henne er det bare ørene og tungen som er døde.”

Nettopp; Fatima er ikke noe serbisk navn. Og så gal er historien om denne krigen – slik den fortelles av gutten som lærte fantasiens kraft av en rettroende tito-kommunistisk bestefar, gutten som ville skru av hukommelsen for de neste ti år og som forsto at verden ikke er et trygt sted å være.