De har sine svakheter, styrker – og i de siste ti-årene har det ofte vært flere av de første enn av de siste. Børst i mengder; helt over i alkoholismen i blant, røyking og annen styggedom, ubehjelpelig kjærlighetsliv (hvis det eksisterer i det hele tatt), voldelige tilbøyeligheter. I det hele tatt. Men hjertet; det er som regel av det reneste gull. Uansett hvor tykke lagene av kynisme er utenpå.
Utenfor allfarvei
'Til siste åndedrag' av Denise Mina.
Foto: marcinDenise Mina har til nå bragt to helter til verden – begge tør jeg trygt påstå befinner seg utenfor allfarvei. Fordi begge lever livene sine Glasgow, fordi begge er unge kvinner, men også fordi de befinner seg svært langt fra det som antas å være vellykkede liv i det moderne samfunnet.
Det startet med Garnet Hill-seriens Maureen O´Donnel, offer for seksuelle overgrep gjennom en lang barndom, havner i et tvilsomt forhold til en enda mer tvilsom terapeut, men hun klarer seg. Nå, siden ”Blodåkeren” kom på norsk for tre år siden er det imidlertid Paddy Meehan som gjelder. Og for deg som ikke har lest eller hørt om henne før og synes navnet høres ut til å tilhøre en mann; hun er oppkalt etter en. Mann, altså.
Små sjanser
Paddy kommer fra en stor katolsk familie, historien hennes starter på 80-tallet, mens nedtur og depresjon rir Skottland og enda mer Glasgow som en blodsuger med tenna godt inn i en gammelmodig økonomis nakkeskinn. Paddy er bumsete, litt mer glad i mat enn det hun selv setter pris på – trøstespising er forbokstaven.
Hun starter som journalistlærling i en av de mange og kriserammede avisene. Sjansene til å slå seg opp og frem i denne verden av menn er akkurat så vidt bedre enn null. I løpet av de to første bøkene klarer Padde det – med dyktighet og tross. I begynnelsen av ”Til siste åndedrag” har hun ikke bare egen spalte, den er populær også og står på trykk i en av de virkelig store avisene. Hun har Volvo og egen leilighet.
Velutviklet observasjonsevne
Alt det hjelper i og for seg lite når hun får vite at gamlekjæresten, journalisthelten hennes Terry var blitt tatt med i bil til en ensom grøftekant, skutt og forlatt. Han som hadde overlevd så utrolig mye annet. De har ikke hatt kontakt på lange tider, men i Terrys pass er Paddy hans nærmeste pårørende og huset hans arver hun. Hvorfor? Kanskje skjønte Terry at hun vil fortsette der han måtte slippe – uansett hvor farlig det viser seg å være.
Denise Mina har denne evnen til å fortelle historier som omfatter hele mennesker, hele miljø, en hel tidsånd. Hun oppnår dette gjennom et konkret, bildeskapende og levende språk, der dialoger og enkeltreplikker treffer leseren med en gang – hver gang, gjennom velutviklet observasjonsevne og sans for detaljer og kjærlighet til og kunnskap om byen Glasgows på godt og i høyeste grad på vondt.
Jeg skal selvsagt ikke glemme at Paddys jakt på løsningen og en redning for seg og sine er direkte nervepirrende og i så måte en rendyrket krimbok verdig. Samtidig er det mye mer her – og Paddy selv er en usedvanlig likendes helt. Og med det; god påske!
