Å paradis

Det er noe lengselsfullt som dermed setter anslaget for Høvrings poetiske uttrykk. Kombinert med den nydelig utformede boka som materiell gjenstand, i tykke, kaffebrune papp-permer og lyseblå skrift, kan det første møtet med verket fort danne et inntrykk av at det er en diktsamling av duse, vakre og milde dikt vi her har med å gjøre.

Grovkornet og grotesk

Slik er det imidlertid ikke, og det vil man trolig vite hvis man kjenner Høvrings dikteriske stil fra tidligere samlinger. Mona Høvrings poesi er grovkornet og bredpenslet i formen, nesten grotesk i billedbruken, og vi oppholder oss nær kroppserfaringen, langs det påtrengende sanselige. Styggvakre tegn arbeides kontinuerlig fram i ordflommen, allerede fra samlingens første side: "Jeg la de små dyra i lake og leita etter brød, blodet stakk i årene og gjennom ukorrigerte, muligens seksuelle tegn snakka jeg, jordvendt og snedig, om regn", skriver hun i dette første diktet.

Referansetungt

Diktene kjennetegnes av en sterk umiddelbarhet, samtidig som denne umiddelbarheten må sies å ha blitt tonet ned fra de foregående samlingene. Jeg opplever at det med "Å Paradis" er skjedd en justering i forfatterskapet, idet diktene er blitt mer eksplisitt diskursive og referansetunge. Darwin og Merleau-Ponty skrives inn, det samme gjør Jomfru Marias sju gleder og Ovids heltinnebrev. Men den sterkt nærværende, inkluderende henvendelsesstrukturen, gjerne anført av et "du" eller et "vi", og det brede, muntlige språket er fortsatt framtredende karakterdrag som gjør at Høvrings poesi er absolutt gjenkjennbar, i et direkte, ublygt språklig uttrykk som jeg liker utrolig godt.

Fotografi

Om vi skal holde på begrepet om det styggvakre, er dette også et ord man kan hente fram for å beskrive de ni integrerte fotografiene i samlingen, tatt av fotograf Gretchen Arnold. Kameralinsen er liksom feilplassert på hvert av disse, den er for nærgående, eller mellom to objekter, i stedet for å ramme inn og framstille det ene av objektene, slik det er. På sett og vis forestiller fotografiene et kodet ingenting, virkelighetsreferansen blir vanskelig å spore. Nesten uunngåelig spør man seg: hva er det dette forestiller – egentlig? Tegnene har forskjøvet seg og blir uhåndgripelige, absurde nesten. Og det er nettopp i dette at poet Høvrings og fotograf Arnolds strategier møtes og ligner hverandre. For det føles, i det hele tatt, umulig å fiksere Høvrings poesi og tilføre den en bestemt mening, eller tilbakespore en intensjon. Etter mange timer med Høvrings dikt foran meg, har jeg kontinuerlig latt meg overraske av en lei trang til å forklare og til å utligne. Det samme spørsmålet blir igjen påtrengende: hva er det dette skal bety for noe – egentlig? Hvordan skal dette leses? Mye av denne problematikken kommenteres kanskje av poeten selv, i diktet ”Biene mine”:

(…)

Jeg skriver ikke for de stappmette

Jeg vil heller være fienden din

bare slik kan jeg komme i snakk

med det esoteriske

Selv ønsker jeg meg nok aller helst, i neste omgang, en diktsamling fra Høvrings hånd som er mer utadvendt, mindre lukket og kryptisk – en poesi som i mindre grad er rettet innover mot seg selv. Det er egentlig en ganske streng konklusjon, stilt overfor en diktsamling som tross alt er et uforklarlig klokt og betagende stykke poesi.