I "Sidste rejse" forteller Carsten Jensen historien om maleren Jens Erik Carl Rasmussen, som ble født på øya Ærø i 1841 og druknet på vei hjem fra Grønland i 1893. Han har altså tatt livet til en høyst faktisk person, brukt brev og historiske kilder for å få de ytre rammer korrekt, og så diktet seg inn i malerens liv, helt fra Carl er guttunge og til han flyter som et lik i bølgene.
Kunstnerroman
Boken starter med den siste reisen. Carl Rasmussen har vært på Grønland som ganske ung maler og kan aldri glemme fargespillet og menneskene han møtte der. Nå vil han tilbake for å få ny inspirasjon til sin egen kunst, og kanskje våge å gå andre veier enn den "gyldne og trygge middelvei" han har holdt seg på til nå. Vi får alternerende kapitler med tilbakeblikk på oppvekst, forelskelse, utdanning og kunstneriske kvaler.
Dette er også en kunstnerroman, der det hele tiden ligger en diskusjon: Hva skal malerkunsten være? Carl uttaler allerede som guttunge at han ikke vil male noe som er stygt. Han blir den trygge, oppløftende dokumentarist av det skjønne og gode. Men blir kunsten da sann? Diskusjonen om kunstens oppgave foregår ikke bare i Rasmussens hode. Skagenmalerne var på høyden med sine solfylte bilder, impresjonistene i Frankrike brøt med alle tidligere regler om fargetoner og skjønne motiver. Å bli minnet på denne epoken i kunsthistorien, synes jeg er spennende. Dessuten er det interessant å se hvordan det var mulig for en ung gutt å bli noe så sært som kunstmaler i et miljø av fiskere og sjøfolk på en liten dansk øy på midten av 1800-tallet.
Ingen litterær utfordring
Når det er sagt: "Sidste rejse" er ingen vellykket roman, litterært sett. Den er tradisjonell i formen, repeterende i lange partier, og språklig er Carsten Jensen mer forblommet og dvask enn godt er. Om Henrietta, Carls store kjærlighet, står det at:
"Hun så på ham med sine koboltblå øjne, og der var, som om hendes blik tændte en ild i ham, en flamme, der var poesi og ambition på samme tid."
Når unge Carl går rundt og sulter, skriver Jensen om kunstakademiet at:
"Så nær var Charlottenborg og dog så uendelig fjern".
Men så kan han glimte til med gode observasjoner av landskaper og scener. For eksempel beskriver han den uhyggelige innlandsisen på Grønland på denne måten:
"Alle vegne rakte isen sine hvide ligfingre ut mot kysten, og den smule vegetasjon, der holdt ud, var ikke for andet at regne enn mugg, der groede på en benrad."
Interessant tross mangler
Det bør være legitimt å savne større litterære ambisjoner av en såvidt anerkjent og krass skribent som Carsten Jensen. Flere danske kritikere mener forfatteren svikter i behandlingen av dette overliggende stoffet fra fjorårs-suksssen "Vi, de druknede" (en spenstig og diger kollektivroman fra nettopp øya Ærø, der også Carl Rasmussen vokste opp) - og tror resultatet hadde blitt bedre om Jensen hadde gitt seg bedre tid.
"Sidste rejse" er ikke en roman som utfordrer mitt liv her og nå. Den er ikke original verken i tema eller fortellerteknikk. Likevel hadde jeg stor interesse av beskrivelsene av Rasmussens reiser til Grønland, hans møter med menneskene og naturen. Og jeg har lært noe om en maler som hele livet tvilte på sin kristentro, sin kjærlighetsevne og sitt talent.
