Line Blikstad:
Til Ester
Tiden 2001
I filmklassikeren "The Lady in the Lake" fra 1946 festet regissøren kameraet til hodet på hovedpersonen for å vise akkurat hvordan denne oppfattet verden.
Ingen forteller
Line Blikstad bruker en lignende form i sin debutroman "Til Ester". Boken handler om den sju-åtte-år gamle Ellen som stadig blir forlatt og sveket av moren. Leseren får nesten bare gjengitt hva Ellen ser og hører. Vi får også noen få glimt inn i hennes tanker, men det finnes ingen forteller som setter ting i sammenheng.
Bokens minimale fortellerform fungerer godt og understreker Ellens hjerteskjærende ensomhet. Ellen er ikke bare forsømt av familien, uten minner eller håp, hun er også overlatt til seg selv av fortelleren.
For skarp bevissthet
Det største problemet med boken er at Ellens bevissthet er så analytisk og skarp at det er vanskelig å tro at et barn kunne se verden slik. I tillegg er bevisstheten hennes gjengitt i et språk som aldri kunne tilhørt en sju-åtte-åring. Dette utdraget er hentet fra begynnelsen på boka, da Ellen skal sendes fra moren til besteforeldrene, som et stykke pakkepost:
"På benken foran stasjonshuset er kofferter og vesker samlet.
Døra til den andre kupeen er åpen. Det lukter røyk, og mens jeg retter på navnelappen som henger rundt halsen min, hører jeg hvordan hun trekker ned vinduet bak meg. Da hun bøyer seg ut og vinker til Erik på perrongen, slår armbåndet mot ruta. De lakkerte neglene beveger seg over vinduskarmen, og skjørtet strammer rundt hoftene hennes.
Jeg setter meg på setet og klemmer rundt håndtaket på veska. Spenner av meg sandalene og ser på konduktøren som baner seg vei mellom alle menneskene."
Høres dette ut som tankene til et barn på 7-8 år? Jeg synes ikke det. Men boka tegner allikevel et sterkt portrett av et ensomt og forsømt menneske.
Sindre Mekjan
Sendt i kulturnytt 28.02 2001
Bearbeidet for nett av Christopher Grøndahl