Når det gjelder kropp, er noe oppe og noe nede. Oppe sitter hodet og munnen, litt lenger ned armene og hendene. De fleste av oss regner med at disse delene av kroppen samarbeider når en forfatter skriver eller framfører dikt.
Øyvind Berg har lenge insistert på at dikt involverer større deler av kroppen: Magan, beina og gjerne det midt i mellom, rompa, som er opphavet til adjektivet jeg har valgt, fisefin. Samlingen "Nede fortelling" er rett
og slett fisefin, men selve ordet "fisefin" er ikke lenger det samme etter at man har lest den. Jeg er fisefin, sier dikteren sjøl i et av diktene. Men skal vi tro på det?
Når Øyvind Berg kaller samlingen sin "Nede fortelling", har det ikke bare å gjøre med at han har vært langt nede når han har skrevet, eller at han synes at hele samfunnet har sunket dypt. Det har vel så mye å gjøre med et gjennomført dikterisk program, nemlig å skrive både oppe og nede i hele det registeret som er mulig for en dikter.
Ingen skriver så vidt og bredt på norsk. Men Øyvind Berg, som er en slags skriftlig, yoga-praktiserende buddhist, forskrever seg aldri. I "Nede fortelling" finnes alt fra høystemte kjærlighetsdikt og lavstemte dødsdikt, til hatstemte politiske og polemiske dikt. Her finnes stilfull lærdhet og grove eventyr side om side. Ingen dikt er like, likevel ligner alle på Øyvind Berg i et slags evig møte mellom børst og katedral.
Når samfunnskroppen blir så klemt på midten at Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet tyter ut i over 30 prosent i den ene enden, slipper den alvorlige komikeren Øyvind Berg en vakker fjert av en diktsamling i den andre. Det er dette som gjør "Nede fortelling" så fisefin.
Tom Egil Hverven
Kulturnytt P2 5.10. 2000