Hadde jeg vært i liste- og rangeringsbransjen, ville jeg kanskje sagt at hun på sitt beste – slik hun ofte er i denne boka – er en av våre aller mest effektive og innlevde formidlere av helt alminnelig menneskelig drama. Om det går an å bruke et sånt begrep, da.
Kunstnerisk bjørnetjeneste
Dette sier jeg til tross for at jeg fremdeles mener at Ragde gjorde seg selv og den glimrende boka «Berlinerpoplene» en litterær og kunstnerisk bjørnetjeneste da hun skrev og ga ut oppfølgeren «Eremittkrepsene» for to år siden. At det var overmåte fristende å fortsette, er ikke vanskelig å fatte – forfattere skal også leve av det de driver med – men det tok definitivt noe av den magiske glansen fra de svært helstøpte Poplene. Når det allikevel var gjort og «Eremittkrepsene» sluttet som den gjorde, var det aldri noen tvil om at ei tredje bok var i emning – som også jeg ventet på med betydelig interesse.
Bilder av mennesker
Derfor er jeg glad for å kunne si at jeg leste «Ligge i grønne enger» i ett strek, på relativt få timer – og; med stor glede det meste av tida. En glede som kanskje først og fremst kommer fra Anne B. Ragdes evne til å skape tydelige bilder av mennesker som etter fattig evne forsøker å forholde seg til dette livet som i blant er så fryktelig vrient å ha med å gjøre. Der «Eremittkrepsene» henfalt til snakk, selvfølgeligheter og framsto som en unødvendig attpåklatt, er «Ligge i grønne enger» langt på vei lagt i et spor som – i alle fall til en viss grad – forsvarer at Poplene ikke fikk stå i fred – så å si.
Sorg, skyld og tvil
Særlig befriende er det at denne nye og siste boka i det som ble en trilogi er befridd for sentimental lefling med leserens iboende ønsker om en koselig slutt i sommergrønne bynesenger. I stedet gjør den et hederlig forsøk på å gå inn i de tunge tankebanene omkring sorg, skyld, tvil.
Det begynner der vi sluttet sist – i de umiddlebare etterdønningene etter at byjenta Torunns far, grisebonden Tor, tok livet av seg ute i grisefjøset. Kanskje fordi han trodde Torunn aldri ville ta over gården hun har odel til.
Verdig slutt
Samtidig la han ei bør på Torunn som tar all livsglede fra henne, der hun sliter seg gjennom dagene som grisebonde og ansvarlig for den gamle farfaren – uten å kunne se hva det skal bli til. Hun ser objektivt at det kunne bli et slags liv på Neshov-gården, men klarer ikke ta de takene som må til.
Menneskene lever – også i denne boka. Margido møter stadig døden i de mest ulike framtoninger i det nesten stoiske arbeidet hans som begravelsesagent. Erlend, den yngste broren fra Neshov, er stadig en ubetalelig nestenparodi på den velstånde designerhomsen som snart skal bli far, men i det boka sakte blir mørkere, får vi også se egosentrikeren Erlend – han som lærte å ta vare på seg selv, først og fremst.
Derfor; når det nå måtte bli tre bøker av dette: «Ligge i grønne enger» er definitivt en verdig slutt på det hele.
