Tittelen på debutanten Trond Arntzens novellesamling er ein klisjé vi gjerne brukar når vi skal signalisere medkjensle, og medkjensle er eit manglande element i mange av Arntzens noveller.
Distanse
Denne mangelen kjem klarast til uttrykk i "Hun ringte på", der ein småbarnsfamilie får besøk av ein sjølvmordskandidat. Mora i huset kjenner kvinna så vidt, og møtet er skildra gjennom hennar kjølige og distanserte tilbakeblikk
"Hun irriterte meg og jeg skammet meg. Da Svein skjenket til henne, unnskyldte jeg meg og sa at jeg måtte på do. Jeg gikk ut av stua, men stoppet opp utenfor døra. Jeg hørte Svein spørre henne om hun likte keramikkurset. Hun svarte at det var kjempemoro, og jeg kunne høre at hun smilte. Og da han spurte om hun hadde vært borti keramikk tidligere, svarte hun nei, men at det var rimelig enkelt.
Jeg gikk på do, tenkte at nå må du ta deg sammen, ventet litt før jeg trakk ned og vasket hendene, gikk innom kjøkkenet, åpnet en pose chips og tømte den over i en bolle, før jeg gikk inn i stua igjen. Da jeg kom inn, snakket de fremdeles sammen. Svein stod med ryggen til meg. Jeg gikk bort, satte bollen på bordet og la armene rundt ham, så på henne over skulderen hans. Hun fortalte om dreieteknikker hun hadde lært på kurset. Og jeg tenkte, nå lyver du, dette kan du ingenting om."
Truverdig og gripande
Arntzen får fint fram korleis forteljarens skepsis gjer henne døv for gjestens rop om hjelp; ho prøver berre å finne ut kva kvinna er ute etter. Kommunikasjonssvikt er eit gjennomgangstema i novellene, og Arntzen kan til tider minne om Trude Marstein med sine detaljerte situasjonsskildringar.
Ikkje alle novellene er like vellukka som "Hun ringte på". I "Det er heller ikke det samme" synest eg for eksempel Arntzen gapar over litt for mykje; havariet av eit langt samliv oppsummerast gjennom halvanna side med refleksjonar frå ein pliktoppfyllande, men taus ektemann.
Men Arntzen er god når han tek for seg meir avgrensa situasjonar, som i den første novella, "Han møtte henne i garderoben". Den handlar om ein ung mann som blir med ei nyseparert kvinne heim etter ein tur på byen. Mot slutten av teksten aukar tempoet i forteljinga; etter to sider med nærgåande skildringar oppsummerar forfattaren det som skjer i etterkant av møtet med to setningar. Avslutninga verkar sleivete ved første lesing, men opnar novella for ulike tolkingar av kva episoden faktisk betyr for dei to involverte. Sleivete i stilen er også teksten "Gladjente", om ei ung kvinne som sjekkar på nettet. Dette var den novella eg opplevde som mest medrivande, særleg den mislukka date-samtalen er godt skildra. Her får forfattaren bruk for si erfaring som manusforfattar og dramaturg.
"Du er ikke den eneste" er ei litt ujamn samling noveller, men på sitt beste skaper Trond Arntzen truverdige og gripande historier.
