At de spanske conquistadorene ikke la fingrene imellom i møte med indianerne i Peru og Chile, er allment kjent. Men at de hadde kvinner blant seg, som spilte en betydelig politisk rolle, er det færre som vet. En av disse kvinnene, Inés Suárez, er hovedperson i Isabel Allendes nye roman. Dette er spennende historieskriving, om ikke helt vellykket litteratur.
En annen historie
Det er 11. september 1543. Spanjolene i den nyetablerte kolonibyen Santiago er omringet av indianere. Angriperne er overlegne i antall, det dreier seg om minutter før de desperate spanjolene vil være utradert. Da griper Inés Suárez sabelen, kapper hodet av den første av de sju høvdingene som er tatt som gisler, og kaster det ut i mengden. Indianerkrigerne stanser i angst og vantro før de tar bena på nakken. Kampen er over for denne gang, takket være snarrådigheten til en foretaksom kvinne fra Spania.
Takket være er vel ikke det beste uttrykket i denne sammenhengen. Men nå er det altså en spansk jeg-forteller som gir oss sin versjon av den voldelige erobringen av Sør-Amerika. At hun attpå til er kvinne gjør at vi får et annet blikk på historien enn det vi tradisjonelt har hatt, uten at grusomhetene blir holdt skjult av den grunn.
Oppramsende
Isabel Allendes idé med å la en virkelig, historisk kvinne beskrive kolonialiseringen av Chile er god. Inés Suárez, som ble født på begynnelsen av 1500-tallet, dro fra Spania til Den nye verden for å lete etter sin mann, men fant isteden Pedro de Valdivia, som i historiebøkene står oppført som Chiles grunnlegger.
Alt skulle være duket for en fortelling full av krig, eventyr og elskov. Og det er der, alt sammen. Men jeg må innrømme at jeg aldri blir helt oppslukt av historien. Det skyldes at teksten i stor grad er preget av oppramsinger, der den aldrende Inés gjenforteller livet sitt i brevs form for datteren. Jeg får følelsen av at litt for mange elementer fra forfatterens research er med, og ønsker meg heller flere direkte scener, større nærhet til dramatikken som skildres. Kvinnene står frem som levende skikkelser, mens mennene blir påstander, både som elskere og hærførere.
"Inés, jeg elsker deg!" er oversatt av Kari og Kjell Risvik, som nylig fikk Brages ærespris for sine mange oversettelser. De har gjort et grundig arbeid, men når spanjolene for sjette gang kommer ut for skjærmysler med indianerne, kunne det passe å variere med synonymer som trefninger eller sammenstøt.
At de gjentatte skjærmyslene ble fatale for et helt kontinents befolkning, blir vi til gangs minnet om i Isabel Allendes blodige beretning.
Kulturnytt, NRK P2, 27. november 2006
