Drømmen om Norge

Gardermoen, juli 2008: Bashayer er ti år gammel. Det er første gang hun har reist fra Jemen, første gang hun har flydd. Faren hennes har fortalt henne at familien på fem skal på ferie til Egypt. Bashayer er spent, hun har pakket de fineste klærne sine. Men når hun går av flyet skjønner hun ingenting. Hvorfor er alle så blonde? Og hvorfor har de så rare klær? Hvor er de egentlig?

Kristiansand, februar 2014: På veggene i den lille leiligheten henger ingen bilder, bare to klokker. De tikker høyt. Leiligheten har et lite kjøkken, en stue og to soverom. I det ene rommet sover Bashayers far, Mansour, og broren Khattab på tolv år. I det andre rommet sover Bashayer med moren Hanan og småsøsknene Siddik og Amal på fire og syv år.

I september 2010 fikk familien endelig avslag på asylsøknaden sin. Nå lever de ulovlig i Norge. Når som helst kan politiet banke på døra og sende dem til Jemen. Et land med alvorlige konflikter, barnekidnappinger og et veldig annerledes kvinnesyn enn i Norge. Et land Bashayer ikke lenger føler er hjemme.

– Jeg pleier å snakke med vennene mine om opphold. De spør, «Når skal du få opphold?», «Hvorfor har ikke du opphold?» Det er vondt for meg. Jeg føler at jeg er annerledes. Hvorfor er de bedre enn meg? Vi er jo alle ungdommer, som har lyst på en bra fremtid, sier hun.

Bashayer er et av 607 barn som har fått endelig avslag på asylsøknad, og som har vært i Norge lenger enn tre år. Noen mener at det er en skam for Norge at asylbarna må ut. Mens andre mener at hvis asylbarna får bli, belønner det folk som oppholder seg ulovlig i Norge.

Spørsmålet er blitt en verkebyll for regjeringspartnerne Høyre og FrP, og samarbeidspartnerne Venstre og Kristelige Folkeparti. I februar forhandlet partene frem en engangsløsning for asylbarn som har vært mer enn tre år i Norge, et amnesti som er på høring nå.

Men asylbarnamnestiet gjelder bare hvert sjette asylbarn, ifølge Aftenposten. Bashayer og søsknene er ikke inkludert, fordi Norge ikke har en returavtale med Jemen.

Hensynet til barna står mot hensynet til Norges innvandringspolitikk. Det handler om hvor inkluderende vi skal være. Hvem skal få lov til å være innenfor, og hvem er utenfor? Hvor går grensene?

Skampletten
Spørsmålene er som dynamitt verden over. Og i Norge har spørsmålene skapt strid i over to hundre år, da Grunnloven ble vedtatt på Eidsvoll i 1814.

For selv om Grunnloven ble sett på som fremtidsrettet og liberal, gjaldt ikke rettighetene for alle. Noen grupper fikk ikke adgang til landet: Jøder, munkeordener og jesuitter. Men jødeparagrafen ble tidlig kritisert, forteller jusprofessor Dag Michalsen ved Universitetet i Oslo.

– Jødeparagrafen ble fort ansett som en skamplett. Det var heller ikke slik at hele Eidsvolls-forsamlingen var mot jøder i Norge, flere beklaget seg. Samtidig var det ikke så oppsiktsvekkende den gangen som det ville vært i dag, med vår erfaring fra nazismen. Den gangen tenkte de mer økonomisk og kulturelt, enn rasistisk, sier Michalsen.

Eidsvollsmennene og den norske kultureliten ville bygge Norge som nasjon. Etter over fire hundre år i union med Danmark, måtte landet få sin egen identitet. Identiteten skulle konstrueres gjennom blant annet historie, språk og historiefortelling.

– Skyggesiden ved en slik kulturnasjonalisme var at ved å finne en felles
kultur, var det minoriteter som enten ble tvunget til å være med i et sånt
fellesskap, eller ble ekskludert på ulike måter, sier historieprofessor Øystein Sørensen ved Universitetet i Oslo.

Det vanligste i Europa var at minoriteter ble tvunget til å være med. I
Norge gjaldt det samer fra 1850. De måtte gå på norske skoler og lære å
skrive norsk.

Historieleterne fra NRK Skole drar til Bogstad gård for å snakke med historiker Anne Sommerin Simonnæs om hvordan nasjonen Norge skulle finne sin identitet etter 1814.

Friheten
Er det å bowle norsk? For Bashayer er det i hvert fall en del av det norske livet. Hun drar ofte på bowling sammen med klassekameratene fra den videregående skolen Kristiansand Katedralskole Gimle.

Hun elsker å være ute sammen med vennene. Det er ikke så farlig om bowlingkula suser inn i renna, i stedet for å treffe kjeglene. Hun heier frem de andre. Gir råd. Alt på norsk. Andre ganger er hun ute med vennene på café. Eller de bare henger hjemme hos hverandre. Bashayer er fri til å gjøre som hun vil.

I Jemen var alt annerledes. Bashayer husker rommet sitt i det toetasjes murhuset, i hovedstaden Sanaa. Veggene var grågrønne, de to vinduene vendte mot veien og hagen. I hagen var det ferskentrær, epletrær, drutrær, og et granatepletre med så mye frukt at naboene plukket så mye de ville. Bashayer hadde en venninne i nærheten, men hun kunne aldri være ute i gaten og leke. Foreldrene kjente flere familier der barn var blitt kidnappet.

Faren hennes drev for seg selv, blant annet med å importere klær. Han jobbet mye, og var mye borte. Bashayer husker telefonsamtaler der faren var redd. Senere fikk hun vite hvorfor.

Familien ønsker ikke å utdype grunnen til at de flyktet, i media, hvorfor de en juli-dag befant seg i det overfylte venterommet hos Politiets Utlendingsenhet på Grønland i Oslo. Men etter at de fikk nei på asylsøknaden, har de fire ganger søkt Utlendingsnemnda (UNE) om omgjøring.

Asylsøkerorganisasjonen Noas mener at familien har grunn til å få opphold på humanitært grunnlag, fordi barna nå har fått så sterk tilknytning til Norge.

Men UNE sier nei. Familien har ikke lagt frem originale identifikasjonspapirer, noe som er nødvendig for å få oppholdstillatelse. Myndighetene vil sikre seg at de vet hvem som oppholder seg i Norge.

– At identiteten er dokumentert, vil normalt si at utlendingen må legge frem pass eller annet legitimasjonsdokument som er godkjent som reisedokument, sier UNEs nemndleder Anne Bruland.

Barna viktigst
Likevel er ikke alt svart-hvitt. Da UNE behandlet familiens sak i fjor, mente ett av tre nemndsmedlemmer at barna har fått så sterk tilknytning til Norge, at familien bør få opphold. Men to av medlemmene mente at familien måtte få avslag.

– Flertallet viste blant annet til at foreldrene ikke hadde medvirket til å avklare sin identitet slik de har plikt til, og at de gjennom det både hadde skapt tvil om sin identitet og aktivt unndratt seg retur ved å vanskeliggjøre norske myndigheters mulighet til å uttransportere familien til hjemlandet, sier Bruland.

Men asylsøkerorganisasjonen Noas mener kravet om formelle id-papirer er for sterkt, og at barnas rettigheter må veie tyngre.

– Når det går fem og seks år, må man på et tidspunkt sette barnas hensyn foran de innvandringsregulerende. Dette er også i tråd med Stortingsmeldingen «Barn på Flukt». Vi etterlyser klarere retningslinjer. Det blir mye skjønn, alt ettersom hvem som behandler saken, sier saksbehandler Line Khateeb i Noas.

I noen situasjoner er det vanskelig for folk å skaffe id-papirer, påpeker Khateeb. Noen asylsøkere kan ikke ta med dokumentene på flukt, eller mister dem. I Jemen er det ikke så vanlig med pass, og det er heller ikke mulig å få utstedt dette fra Norge.

– Familien har gjort det de kan for å få tilsendt de identitetsdokumentene de hadde i Jemen, likevel mener UNE at dette ikke er nok. Norske myndigheter kunne sendt dem ut allerede i 2011, men nå har barna fått sterk tilknytning til Norge. Når kommer hensynet til barna foran?, spør Khateeb.

«Som et fengsel»
Men mange vil si at det er foreldrenes feil. At foreldrene burde dratt da de første gang fikk avslag, slik at barna ikke ble så sterkt knyttet til Norge. Når Bashayers far blir spurt om det, svarer han:

– Folk som sier det, tror vi ikke har et problem. De tror vi bare sier det for å få opphold. Det er feil og veldig urettferdig. Det er fred og fint i Norge, men det føles som et fengsel. Vi ville ikke vært her i seks år hvis vi ikke måtte, sier Mansour.

Uten oppholdstillatelse har ikke Mansour og Hanan rett til å arbeide, eller gå på norskkurs. De får leilighet og et månedlig bidrag fra asylmottaket, men pengene strekker ikke til.

Det som holder Mansour og Hanan oppe, er tanken på at barna har frihet og skolegang. Samtidig er de bekymret for barna hvis de sendes tilbake. Bashayers lillebror Siddik, har aldri vært i Jemen, lillesøster Amal var bare halvannet år da de flyktet. Samtidig er situasjonen i Jemen bare blitt verre siden den arabiske våren i 2011. Landet preges av stammekonflikter, en ustabil regjering og fundamentalistiske islamister i nord.

Men faren har fått et nytt håp. I februar fikk familien tilsendt noen originale id-papirer gjennom farens søster, som fortsatt bor i Jemen. Dagen før intervjuet leverte han dem til politiet. Han håper det skal sikre opphold. Bashayer tør ikke håpe.

– Jeg vet ikke. Det er fifty-fifty sjanse. Jeg vil ikke ha for store håp i tilfelle vi får avslag igjen, sier Bashayer.

Hun føler seg både inkludert og ikke inkludert, i det norske samfunnet.
Hun snakker språket, går på norsk skole, er en del av samfunnet. Men hun mangler èn ting.

– Jeg har ikke opphold, derfor synes jeg ikke at jeg er helt norsk. Ellers hadde jeg vært som alle andre, sier Bashayer.

Aldri norsk nok
Hva det vil si å være norsk, er heller ikke så lett å definere. Sosiologen Anders Vassenden studerte ungdom i Oslo for å komme nærmere svaret.

– Minoritetsungdom kan si at de noen ganger føler seg norske, andre ganger ikke, sier Vassenden, som jobber ved Iris i Stavanger.

Svarene er så forskjellige fordi man gjerne bruker forskjellige kriterier for å definere norskhet. Å definere norskhet ut fra statsborgerskap er enkelt: Enten har du norsk pass, eller ikke. Men norskhet kan også handle om kultur eller etnisitet. Å tilhøre det norske, kulturelle fellesskapet kan dreie seg om likhetstenkning, tillit til staten, at du er glad i naturen, eller det kan dreie seg om religion.

– Ungdommene ser på det å være evangelisk-luthersk eller sekulær, som noe norsk. Særlig Islam ses på som en ikke-norsk greie, sier Vassenden.

Den etniske forståelsen av norskhet kan rett og slett dreie seg om hudfarge.

– Mange minoritetsnordmenn blir frustrerte, fordi det er så mange ulike forståelser av hva det vil si å være norsk. Særlig hvis de har norsk statsborgerskap og føler seg norske, men ikke blir sett på som norske, fordi de er brune i huden. Da kan du stille spørsmålet: Når er du egentlig norsk nok?, sier Vassenden.

Historieleterne fra NRK Skole forsøker å få svar, og spør folk på gata hva som gjør at de føler seg norske.

Carl I. Hagens forslag
Det er norsktime på den videregående skolen Kristiansand Katedralskole Gimle, der Bashayer går. Hun har hånda oppe.

– Hva betyr egentlig «etat»? spør hun læreren.

Klassen diskuterer Carl I. Hagens forslag om å opprette en egen integreringsetat i Oslo kommune, som skal sjekke at alle innvandrerbarn kan norsk.

Bashayer synes tanken om at staten skal forby innvandrere å se på barne-tv fra hjemlandet, er komisk. Men hun er helt enig i at det er viktig å lære barna norsk. For henne er utdanningen det viktigste i livet. Moren Hanan fikk bare fire års skolegang.

Bashayer vil bli bioingeniør. Hun vil bli selvstendig, ta ansvar for seg selv. Og det er nettopp arbeid og egeninnsats som er nøkkelen til å bli inkludert i Norge, mener Sylo Taraku. Han er generalsekretær i den ikke-statlige organisasjonen LIM (Likestilling, integrering, mangfold).

– Når vi snakker med folk som er godt inkludert, handler historiene om at de har jobbet hardt, tatt utdanning, søkt mange jobber. Jeg har ikke opplevd at noen har sagt at «Jeg klarte meg fint fordi staten hjalp meg gjennom det og det kurset», sier Taraku.

Belønningen for strevet kan være stor: Norge har mer sosial mobilitet enn USA, ifølge Taraku. For eksempel finner du folk med innvandrerbakgrunn i bystyret i Oslo.

Likevel er det vanskelig å få jobb hvis du tilhører en etnisk minoritet og har «feil» etternavn.

– Det er reelle problemer når det gjelder inkludering i arbeidslivet. Ansatte har sterke rettigheter. Det er vanskelig å kvitte seg med noen hvis de ikke fungerer. En person med norsk navn og utdanning vil fremstå som et tryggere valg. Vi ønsker at arbeidsgivere skal ta mer sjanser, sier Taraku.

– Hvor inkluderende er Norge når det gjelder asylsøkere?

– Vi ser hvordan noen familier får nei fra myndighetene, men likevel blir inkludert i lokalsamfunnet. De vil oppleve vanlige folk som inkluderende, men de som bestemmer, som veldig ekskluderende. Hvor grensen skal gå, er en politisk debatt, sier Taraku.

Fremtidsdrømmen
Bashayer vet hvordan det er å bli inkludert av lokalsamfunnet, men ekskludert av staten. Etter seks år i Norge, føler Bashayer at hun er blitt norsk. «Jeg har vokst opp og skapt mine egne drømmer for mitt liv og fremtiden her i Norge, ikke i Jemen», skrev hun i en kronikk i Aftenposten.

Samtidig forteller hun om kusinen Sabah i Jemen. Hun ble giftet bort som fjortenåring. Fire år senere har hun to barn, og er gravid med nummer tre. Hvis Bashayer må flytte tilbake til Jemen, vil hun måtte gå i heldekkende niqab. Hun vil trenge mannlig følge når hun går ut. Hun tror ikke hun kan fortsette utdanningen sin.

– Hvis vi reiser tilbake, kommer pappa til å bli fengslet, og vi vil ikke ha noen som kan forsørge oss. Og situasjonen i Jemen blir verre og verre dag for dag, sier Bashayer.

Ofte tenker hun på politiet før hun legger seg. At de når som helst kan ringe på døra. Helst vil hun bare skru av, leve her og nå.

Men når hun snakker med venner som har fått opphold, klarer hun ikke å la være å tenke på situasjonen sin. Vennene kan gjøre som de vil, lage fremtidsplaner, reise på utenlandsferier.

– Alle andre har en plan for livet sitt, for fremtiden. Mens jeg kan ikke legge noen planer, sier hun.

Bashayer har fortsatt aldri vært på ferie i utlandet. Det hun trodde skulle bli en ferietur til Egypt for seks år siden, ble til noe helt annet. Hun valgte ikke å reise til Norge. Men hun håper at hun får bli.