Lover å være påkledd

Oslo, 2008: Spørsmålet er like overraskende som det er provoserende. Bergens-bandet Razika har deltatt med en sang på et samlealbum laget av produsentene Erlend Øye og Mikal Telle.

Nå har de hatt konsert, og skal intervjues på studentradioen. De er 17 år og stolte av det de har fått til. Da sier programlederen, på direkten: «Så hvem av dere er det som har ligget med Erlend Øye?»

Kanskje mener han det som en spøk. Men for 17-åringene som har oppnådd noe stort, er ikke spørsmålet morsomt.

Spol frem til 7. desember 2013: Vokalist Marie Amdam sitter ytterst på stolen på backstagerommet på Verftet USF i Bergen.

– Jeg er så nervøs i dag, jeg er helt syk i kroppen, sier hun.

Det er en liten time til bandet skal på scenen. Bassist Marie Moe går frem og tilbake, mens hun slår hardt på strengene på bassen. De har rigget og hatt lydprøve de siste seks timene. Nå har de akkurat gjort ferdig sett-listen til konserten. Den viktigste konserten deres til nå, mener Razika.

De fire jentene er bare i begynnelsen av 20-åra, men har rukket å spille sammen i syv år, gi ut to plater, turnere i Japan og Europa og spille på Øyafestivalen og Slottsfjellfestivalen. Likevel er dette det største for Bergens-bandet: Å spille på hjemmebane. Det er nå de skal vise hva de er gode for.

Får beskjed om å være sexy
I februar gikk Razika ut på Facebooksiden sin og tok avstand fra popvideoen til Linnea Dale, der hun er ikledd bikini:

«Hvorfor er det sånn at flere og flere jenter velger å kle av seg i musikkvideoene sine? Det er musikken som skal selge. Vi lover i alle fall å være godt påkledd i vår neste video», skrev bandet.

De synes det er trist at det er så stort utseendepress i bransjen, at store stjerner som Beyoncé, Lady Gaga og Miley Cyrus kler av seg. Selv er de vant til kommentarer om utseendet.

– Både menn og kvinner kommer bort til oss etter konserter og sier at «dere er veldig flinke, men dere må være mer sexy på scenen». Vi får beskjed om at vi har en kjedelig bibliotekar-stil, sier trommeslager Embla Karidotter.

Få kvinner lever av musikk
Målet deres? Å kunne leve av musikken. Men det er det ikke så mange kvinnelige popmusikere som klarer.

Bare 10 av de 100 mest spilte norske utøverne på norske radioer, er kvinner. Det viser tall fra Gramart, den største interesseorganisasjonen for norske artister.

Siden 1983 har tretti artister blitt kåret til Årets Spellemann. Bare tre av dem har vært kvinner.

Men slike tall er det få kvinnelige musikere som vil snakke høyt om. De er redde for å virke sutrete. For Norge i 2014 skal jo være verdens beste land på likestilling. Vi har lovfestet pappaperm, full barnehagedekning og kvinnekvotering i styrer. Statsministeren er kvinne. Finansministeren er kvinne. Betyr det at likestillingskampen er vunnet?

Evig kamp
– Dessverre vil nok den kampen aldri være vunnet. Urettferdighet skjer hele tiden, sier Marta Breen, forfatter av boka «Født feminist».

Hun understreker at kampen for likestilling ikke bare dreier seg om kjønn, men også om rasisme, eller psykisk utviklingshemmede som ikke får være med på skoletur.

Det handler om rettferdighet. En helt grunnleggende verdi i et demokrati, og kanskje den første moralske responsen vi kjenner.

Som barn vil vi at alt skal være helt likt fordelt. Alle barna skal få nøyaktig like mye brus. Etter hvert får vi en mer nyansert forståelse av rettferdighet.

Kanskje er det rettferdig at det barnet som dekket bordet, får mest brus. Eller at det barnet som er mest tørst, får mest. Vi legger forskjellige prinsipper til grunn for hva vi mener er rettferdig. Men når vi snakker om rettferdighet i en politisk sammenheng, handler det ofte om at alle skal ha like muligheter.

Kvinner hadde ikke stemmerett i grunnloven
– For meg er rettferdighet og likestilling nært knyttet til solidaritet. Det handler om at majoriteten klarer å sette seg inn i situasjonen til de som er svakere, sier Breen.

Men det tar ofte lang tid før majoriteten setter seg inn i situasjonen til de svakeste. I år feires 200-årsjubileet for Grunnloven med brask og bram.

Grunnloven av 1814 ble grunnsteinen i det norske demokratiet. Nordmenn fikk ytringsfrihet, rett til eiendom, rett til å slippe tilfeldige straffer, og ikke minst: Endelig fikk man velge hvem som styrer landet.

Likevel går det nesten hundre år fra Grunnloven blir vedtatt i 1814 til kvinner får allmenn stemmerett i 1913. I Stortingsdiskusjonene mente noen at kvinnelig stemmerett kunne føre til at kvinner ville slutte å få barn og bli infertile, ifølge boka «Norsk likestillingshistorie».

Tjente mindre enn menn
Kvinner hadde få rettigheter ved starten av 1800-tallet. De kunne ikke råde over egen økonomi. De arvet halvparten av det mannen arvet. De hadde ikke rett til å studere ved universitetet, kunne ikke ha mange jobber, og fikk ikke drive egen forretning.

Arbeidere ved fabrikkene hadde det beintøft. De kvinnelige fyrstikkarbeiderne tjente en tredel av det mannlige arbeidere gjorde, og arbeidet fra klokka halv seks om morgenen til halv ni om kvelden. I 1889 var nok nok. Fyrstikkarbeiderne streiket. Det ble begynnelsen på arbeiderkvinnenes oppvåkning.

Urettferdigheten i Norge og andre steder i verden, førte til at mange begynte å kjempe for kvinners rettigheter, en kamp som ble kjent som feminisme.

Historieleterne fra NRK Skole drar tilbake til 1889 for å snakke med fyrstikkarbeiderne, og spør historieprofessor Hilde Sandvik om hva streiken resulterte i.

«Jentebandet»
Over hundre år etter fyrstikkarbeidernes streik, ser kampen for rettferdighet annerledes ut. Den kan handle om retten til ikke å bli slått eller kjønnlemlestet, om retten til å tjene like mye for samme jobb, eller til ikke å bli diskriminert.

– Folk tror vi er dårligere til å spille enn andre band, at vi må bevise noe fordi vi er jenter. Det synes jeg er diskriminerende, sier Embla i Razika.

Hun blir provosert. Akkurat som da programlederen i studentradioen spurte om hvem av dem som hadde ligget med produsent Erlend Øye for å bli med på samleplata.

– Han bare gikk ut fra at en av oss hadde gjort det. Ellers kunne vi ikke vært der vi var, sier Embla.

For kvinnelige musikere får ofte andre spørsmål i media enn mannlige. De får spørsmål om når de skal få barn. Om hvordan det er å være jente og spille bass. Eller hvordan det er å spille i «jenteband».

– Jeg blir mer irritert over de spørsmålene nå enn da vi startet. I begynnelsen så vi at det var positivt, at vi fikk mye PR. Men nå har vi gitt ut to album, da burde det ikke være så overraskende at vi er jenter, sier Marie Moe.

Alt trenger ikke være perfekt
Razika tenkte aldri på seg selv som noe jenteband da de startet. De fire jentene har vært venner siden første klasse på barneskolen. På ungdomsskolen følte de seg litt annerledes enn de andre på deres alder. Litt veslevoksne, kanskje. De drakk ikke alkohol. Og de hørte på annen musikk enn de andre på skolen, som Bergensbandene The Aller Værste og Program 81.

Jentene husker første øving, en dag i sommerferien før tiendeklasse, i en gammel bygård på Møhlenpris i Bergen. Ingen av dem kunne spille noe instrument. Men de hadde øvd inn «I shall be released» av Bob Dylan og «Dreaming of you» av the Coral. Selv syntes de at det hørtes skikkelig bra ut.

De kastet seg utpå. Det har de fortsatt med. Razika mener at flere kvinner bør kaste seg utpå, uten at alt er perfekt. Hvis andre jenter spør om hvordan de skal starte band, svarer Marie Amdam følgende:

– Det gjelder å tørre å vise noe som er uferdig. Spør bestevenninna di om dere kan spille noe sammen. Det er mye lettere når man er to, enn å stå og kjempe alene. Sånn er det for gutter også. Det er veldig få gutter som går på scenen alene. Men det er mye lettere for gutter å finne andre gutter som spiller i band, fordi det er flere av dem, sier Marie.

Andre råd? Å øve, øve, øve. Og ikke kaste klærne.

Skjønnhetstyranniet

– Vi opplever at folk krever at vi skal se mer sexy ut fordi vi er jenter. Jeg synes det er synd at jenter må gi så mye kropp og hud for å føle seg bra på scenen. At jo kortere skjørt, jo mer utringning og jo mer sminke på scenen, jo bedre. Det er ikke det det handler om. Når vi står på scenen, er musikken i fokus, sier Marie Amdam.

Men kropp og utseende blir stadig viktigere, ikke bare i musikkbransjen.

– Det er i kampen mot det kommersielle skjønnhetspresset at kvinnene har tapt med størst margin. Utviklingen er nedslående, og dette er et mye større problem for både jenter og gutter enn veldig mange voksne har fått med seg, sier forfatter Marta Breen.

Hun viser til Ungdata-rapporten i 2012, som sier at 43 prosent av alle 16-årige jenter mener de er for tykke. Unge jenter bruker mer tid foran speilet enn de bruker på lekser og lesing til sammen, ifølge forsker Sanna Sarromaa ved Høgskolen på Lillehammer.

Breen mener at feminisme er et godt redskap til å stå imot presset.

– Du kan nesten kalle det selvhjelp. Når du får øynene opp for at mange faktisk har økonomiske interesser i at du har et dårlig selvbilde, er det lettere å gå med hodet hevet, sier Breen.

– Bruk «likestillingsblikket»
Hun mener det er viktig å bruke et «likestillingsblikk» der du er. Er du skoleelev, kan du se om læreren bruker like lang tid på jenter og gutter. Er du i helsevesenet, kan du stille deg spørsmålet om hvorfor de typiske kvinneyrkene er dårligere betalt. Eller hvorfor det er så mange flere menn enn kvinner i byggebransjen.

For det er i utdannings- og arbeidslivet mye av likestillingskampen står i dag. På noen arenaer stormer kvinner frem. Nesten 33 prosent av norske kvinner hadde høyere utdanning i 2012, mot drøye 27 prosent av menn, ifølge SSB.

Men fortsatt velger kvinner og menn forskjellige utdanninger, og kvinner har lavere inntekt enn menn. Kvinners månedslønn utgjorde i fjor 85,8 prosent av menns månedslønn i gjennomsnitt, viser tall fra SSB.

Mange tenker at kampen er over
– Det kjønnsdelte utdannings- og arbeidsmarkedet er en kjempestor utfordring. Det skaper store forskjeller, sier kulturviter Hilde Danielsen ved Uni Research Rokkansenteret.

– Men til tross for ulikheter, er det mange unge som ikke vil kalle seg feminister i dag?

– De tenker kanskje at de er likestilte, at alt er fiksa. Men noen vil få seg en stor overraskelse når de stifter familie og går ut i arbeidslivet, sier Danielsen.

Bandmedlemmene i Razika kaller seg feminister.

– Feminisme er blitt et tabuord, men alle vi er feminister. Å være feminist er bare å være for likestilling. Jeg tror de fleste gutter er for det også, sier Embla.

Razika vet at de har mye å takke tidligere feminster for. Men hva betyr egentlig kvinnekamp? Historieleterne fra NRK Skole spør historieprofessor Hilde Sandvik.

Menn bestemmer i musikkbransjen
Men hvorfor er det egentlig slik at kvinnelige popmusikere tjener mindre enn de mannlige? Hvorfor opptrer de mindre på festivaler og spilles mindre på radio, slik forskningrapporten «Kjønns(u)balansen i norsk populærmusikk» viser?

Elin Erikstad Aamodt, leder i Gramart, tror ikke det dreier seg om bevisst diskriminering.

– Men gamle mønstre bestemmer hvem som sitter i helt sentrale ledd i næringskjeden innen musikklivet, hvem som bestemmer hvilke artister som skal spilles i radio, eller plukkes ut til festivaler. Slik bør det ikke være, sier Aamodt.

I Gramart er bare 19 prosent av medlemmene kvinner.

– Men hvis det er færre kvinnelige popmusikere, er det ikke naturlig at de får færre priser og spilles mindre på radio?

– Nei. Det finnes nok av kvinner å velge mellom, både til priser og radiospilling. Jeg ser det motsatt; jeg synes det er merkelig at det ikke er flere kvinner som topper listene, når man ser hvor utrolig mange dyktige kvinner som har profilert seg godt de siste årene, sier Aamodt.

Henger igjen fra 50-tallet
De gamle mønstrene går helt tilbake til femtitallet, da pop og rock oppsto. Da dominerte menn både samfunnsliv og musikkliv. Slike mønstre tar tid å endre. Gramart er med i nettverket «Balansekunst» for å bidra til økt kjønnsbalanse i norsk musikkliv.

– Vi mener det må en bevisstgjøring til. Vi tror ikke på å vise pekefinger, men å vise gode rollemodeller, sier Aamodt.

Og en av de rollemodellene er Razika, mener Charlotte Myrbråten, debattredaktør i bladet Fett. Hun er glad for at bandet står imot kroppspresset.

– I vår tid er seksualiteten veldig strømlinjeformet, det fins bare en måte å være deilig og sexy på. Da blir alt likt. Razika bryter med det. De er superkule og dyktige, og derfor er de i mine øyne også supersexy på scenen, sier Myrbråten.

Mener vi også går motsatt vei
Myrbråten advarer mot å lene seg tilbake, selv om likestillingen er kommet langt i Norge. Hun peker på flere områder som hun mener har gått feil vei under den nye, blå regjeringen:

Regjeringen har økt kontantstøtte, som kan føre til at flere kvinner blir hjemme med barna. Den delen av fødselspermisjonen som var øremerket fedrene, er blitt kortere. Hun nevner også forslaget om å innføre reservasjonsrett, som ville betydd at fastleger kunne si nei til å henvise kvinner til abort.

Myrbråten tror disse sakene vil gjøre at flere engasjerer seg, som man så på kvinnedagen 8. mars.

– Vi er født i et land med det mange kaller en statsfeministisk politikk. Når man tukler med de rettighetene vi har fått, er det mange som vil våkne. Det er mitt håp, sier Myrbråten.

Band-drømmen
Verftet i Bergen: Bassen dunker gjennom kroppen, det er varmt i den fullsatte salen. Ut av høyttalerne pumpes en blanding av ska, pop og punk, akkompagnert av messingblåsere.

– Nå kommer en ny låt, den heter «Vi som gråter», sier vokalist Marie Amdam.

Nervøsiteten hennes er blåst vekk. Publikum jubler. Razika avslutter med sangen «Vondt i hjertet». Publikum synger med. Det er dette som driver jentene i Razika når de spiller konserter: Å stå på en scene, å spille sangene de har laget selv, føle at musikken betyr noe for folk, høre at folk synger med, at ordene deres gir publikum styrke eller glede.

– Tusen takk, verdens beste publikum! sier Marie Amdam.

Hun er utladet, lykkelig.

Vil snu jenteband-stempelet til noe positivt
Helt forrerst foran scenen står en enslig gutt, resten er jenter. En av dem er Karoline Sandvik på 19 år.

– Helt rått. De er veldig inspirerende. Jeg har drevet med kor, men jeg har en liten drøm om å spille i band, sier hun.

Jentene i Razika går backstage. Snart skal de ut og møte publikum, snakke og signere plater.

Bandmedlemmene bestemte seg tidlig for å prøve å snu «jenteband»-stempelet til noe positivt.

– Vi må jo være gode eksempler, sier Maria.

Embla legger til:

– Men målet vårt er å normalisere det. Til å bli et band, og ikke et jenteband.