– Jeg skammet meg over å være lesbisk

Oslo, februar 2014: Hanne Grøndalen husker godt følelsen den gangen da hun først skjønte at hun var lesbisk. Det var som om verden skulle rase rundt henne.

Hva hvis de på skolen ikke ville dusje med henne, fordi de var redde for at hun skulle se på dem? Hva hvis vennene hennes var redde for at hun var forelska i dem? Eller hvis foreldrene aldri ville hilse på kjæresten hennes?

Nå sitter Hanne og tre andre jenter i dyp konsentrasjon over tastaturet. De fire jentene hjelper ungdom gjennom chattetjenesten youchat.no, i regi av Helseutvalget for bedre homohelse. Her stiller ungdom spørsmål de ikke tør å snakke med noen andre om.

«Hvordan er den beste måten å komme ut som lesbisk?» spør en jente, en annen spør hvordan hun skal hjelpe venninnen som kutter seg. En gutt har hatt sex med en annen gutt på fest, og lurer på om han er homofil. En annen jente har det så vanskelig at hun tenker på selvmord.

De frivillige har fått kursing. Men aller viktigst er det at de bruker sine egne erfaringer.

Kastet stein etter henne
Da Hanne skjønte hun var lesbisk, forandret hun stil for å markere hvem hun var. Hun klippet det lange håret helt kort, kjøpte posete bukser og hettegensere. En dag var hun på vei til den gamle bilen sin på parkeringsplassen på skolen i Hønefoss.

Da merket hun det. Noen kastet stein på ryggen hennes. Det var ikke fysisk vondt. Men ordene hun hørte da hun snudde seg rundt, gjorde vondt.

«Jævla lesbe,» skrek en av de to guttene, som hun aldri hadde sett før. Hanne gjorde ingenting, sa ingenting. Bare snudde seg og satte seg inn i bilen. Da hun kom hjem til hybelen gråt hun. Men hun fortalte det aldri til noen.

Senere har Hanne flere ganger opplevd samfunnets reaksjoner på det å være annerledes. Menn har kommet bort til henne og kjæresten og spurt om de kan ha trekant. Fremmede har spurt henne hvordan hun har sex. Og hun har opplevd at voksne kvinner sukker og snur seg vekk når hun kysser kjæresten sin på kafé. Hanne reagerer annerledes nå enn hun gjorde da hun først sto frem.

– Tidligere tenkte jeg at kanskje jeg ikke skulle holde hender offentlig. Men ikke nå lenger. Det skal jo være like ok om jeg kysser en jente som om jeg kysser en gutt. Verden må venne seg til dette her, sier Hanne.

Den første kjærligheten var en gutt
Den første forelskelsen. Hanne husker den godt.

Det var i fjerde klasse. Han het Jonas, hadde blondt hår og blå øyne. Egentlig var han ikke fra Hemsedal, men hadde flyttet dit etter å ha bodd noen år i Sveits. Hanne syntes han var litt eksotisk. Og helt utrolig kjekk.

Hanne og Jonas ble fort venner. De var en gjeng på fire som hang sammen hele tiden. Da de lekte «nødt eller sannhet» i lekestua i hagen til en av dem, ble Hanne og Jonas utfordret: «Dere må kysse hverandre». Det gjorde de.

– Det var kjærlighet, sier Hanne, nesten femten år senere.

Forventningen til kjærlighet har endret seg
Nå tar Hanne en master i helseøkonomi, og leier en leilighet på Torshov i Oslo. På bokhylla i stua står en bok om kvinneliv i Hemsedal på 1800- og 1900-tallet. To av de tre kvinnene som stirrer alvorlig fra forsiden har lange skjørter og foldede hender, den tredje har et lite barn på fanget.

Hva slags forventninger hadde de til kjærlighet og samliv? Trolig var de ganske annerledes enn våre. For selv om mennesker alltid har forelsket seg og elsket andre, har måten vi ser på kjærligheten endret seg kraftig opp gjennom tidene.

– I vår kultur er det å skaffe seg en kjæreste, et forhold, og etter hvert få barn, en måte å høre til på. Selvfølgelig føler vi også kjærlighet for venner, for dyr, for natur. Men hvis vi snakker om den romantiske kjærligheten, snakker vi ofte om skjebne. At det finnes en der ute som vi kan være sammen med for alltid. Det er den tradisjonelle forståelsen av kjærligheten, sier samlivsterapeut og forfatter Anne Øfsti.

Idealet er at kjærligheten skal være fri og evigvarende. Men når førti prosent av alle ekteskap ender i skilsmisse, kan man spørre: Er kjærligheten i krise? Og er det virkelig slik i Norge i dag at alle er helt frie til å velge den de vil? Hanne er en av dem som har kjent hvor vanskelig det kan være å leve ut sin kjærlighet.

«- Mamma, jeg liker jenter»
Hemsedal, 2003: Hanne går frem og tilbake på gangen hjemme. Frem og tilbake. På kjøkkenet innenfor sitter moren og drikker kaffe. Hanne har noe hun må si. Men hun vil ikke.

Hun er søtten år og har aldri snakket så mye med moren sin om følelser. Og de følelsene hun har nå, er vanskelige. De er så vanskelige at hun selv ennå ikke har akseptert dem, akseptert at dette er henne.

Hanne går inn til moren. Egentlig vil hun bare si det hun skal si fort, som en slags informasjon, og så gå ut igjen: «Mamma, jeg liker jenter». Men idet hun sier ordene, begynner Hanne å gråte.

Hva som skjedde etterpå, husker hun ikke så mye av senere. Men hun vet at hun verken var forberedt på morens gråt eller alle spørsmålene: Er du sikker? Hva betyr dette?

Hanne gikk derfra med følelsen av at hun var en skuffelse. Det gikk ett år før de to snakket om det igjen, og Hanne snakket heller ikke med faren sin om det.

– Det jeg ønsket fra mamma i den situasjonen var bare at hun skulle være mamma. At hun skulle si «jeg er glad i deg, jeg støtter deg uansett». Men jeg tror det var vanskelig for henne å gjøre det der og da. Hun måtte fordøye det. Hun måtte få lov til å reagere, sier Hanne.

Mente kjærlighet var en mental forstyrrelse
I middelalderen definerte franskmennene kjærlighet som en mental forstyrrelse, som kunne kureres med seksuell omgang, enten med den utvalgte eller en annen.

På kinesisk ble begrepet kjærlighet opprinnelig brukt til å beskrive et ulovlig og sosialt uakseptabelt forhold. De så på overdreven kjærlighet i ekteskapet som en trussel mot storfamiliens posisjon, skriver den amerikanske historikeren Stephanie Coontz i boka «I gode og onde dager».

For kjærlighet har slett ikke alltid vært en nødvendig ingrediens i ekteskapet. Viktigere var det å sikre allianser mellom familier, eller å lage et arbeidsfellesskap.

Å bygge ekteskap på noe så skjørt og eksplosivt som følelser, ble ansett som galskap, også i den vestlige verden.

Men på 1700-tallet skjedde det noe. Unge mennesker begynte å tjene egne penger, som følge av markedsøkonomien og den industrielle revolusjon. De ble mindre avhengige av foreldrene. Samtidig vant nye ideer innpass.

Det var de samme ideene som skylte inn over Norge, og som var med på å forme den norske grunnloven i 1814. Opplysningsfilosofer hevdet at mennesket hadde individuelle rettigheter, og frihet til å velge selv.

Frihetsidealet betydde også at man skulle være fri til å velge kjærlighet. «Overbevist om at jakten på lykke var et legitimt mål, hevdet de at man burde gifte seg av kjærlighet og ikke for å oppnå velstand og status,» skriver Coontz.

Likevel var det ikke alltid like enkelt å finne kjærligheten på 1800-tallet. Hindringene var fortsatt mange, både økonomiske og sosiale. Du måtte kunne kodene for hva som var sosialt akseptert, og «sjekkingen» var ganske annerledes enn i dag.

Historieleterne fra NRK Skole møter litteraturviter Norunn Ottersen Seip for å lære mer om romantikkens skikk og bruk på 1800-tallet:

Husmor-drømmen
Rollene i ekteskapet har endret seg gjennom historien. På 1800-tallet vokste idealet om den frie, romantiske kjærligheten frem. Samtidig ble arbeidsoppgavene i familien mer og mer kjønnsdelt på grunn av industrialiseringen. Far jobbet ute, mens mor ble hjemme med hus og barn.

Kvinnens rolle på 1800-tallet var ufri. Hun hadde ikke stemmerett, ikke rett til å drive egne forretninger, ta universitetsutdanning, og hun arvet bare halvparten av det en mann arvet. I kjærlighetslivet gjorde det henne ufri og avhengig av mannen.

Historieleterne fra NRK Skole ser for seg hvordan ekteskapslivet kunne være i en velstående familie på slutten av 1800-tallet, med hjelp av Unni Irene Aasdalen, rektor ved Nansenskolen.

Men opprøret kom. Kvinnesaksforkjempere sto på barrikadene for at kvinnene skulle få like rettigheter. Mange mente kampene var vunnet da norske kvinner fikk stemmerett i 1913. Likevel vokste idealet om at kvinnen skulle være husmor videre. Drømmen om husmorlivet nådde høyden på 50-tallet.

Men illusjonen om den lykkelige husmoren brast fort, forteller kulturviter Hilde Danielsen ved Uni Research Rokkansenteret. Hun er en av tre forfattere bak boka «Norsk likestillingshistorie».

– Husmødrene ble beskyldt for å vaske for mye, og elske for lite. Kjærligheten var også vanskelig for dem. Kvinnene skulle være seksuelt rene til de giftet seg, men når de giftet seg skulle de være erfarne og varme. Det var en veldig dobbeltmoral, sier Danielsen.

Menn og kvinner forventet andre ting av ekteskapet og kjærligheten enn man gjør i dag: Husmødrene kunne si at de var fornøyde med mannen hvis han tjente nok penger til familien, var snill med ungene, og hjalp litt til på søndagene. Men på sytti-tallet gjorde feministene opprør. Hva skjedde?

– Utdanningseksplosjonen. Kvinner tok utdanning og ville bruke den. I tillegg hadde mange kvinner giftet seg og fått barn tidlig. Da barna flyttet hjemmefra, ville de arbeide, få mer velstand, sier Danielsen.

Kvinner ble mer uavhengige. Både menn og kvinner begynte å få andre forventninger til kjærligheten og ekteskapet. Antall skilsmisser økte kraftig fra slutten av 60-tallet.

Desillusjonerte
I dag er det få som klarer å oppnå kjærlighetsidealet om et livslangt parforhold. Hele førti prosent av parene som gifter seg i dag, vil trolig skille seg, ifølge SSB. Kanskje forventer vi for mye av ekteskapet og kjærligheten? Det mener samlivsterapeut og forfatter Anne Øfsti.

– Vi har høye forventninger, samtidig som vi er desillusjonerte. Vi tenker på en kjærlighetspartner som en som skal dekke alle behov, være alt i en person. Ikke alle finner den personen, sier Øfsti.

Hun mener at det finnes to motstridende kjærlighetsidealer som gjør mange forvirret. Det ene er den tradisjonelle, romantiske kjærligheten. Den handler om tradisjoner, om barn, svigerfamilie og det å være sammen for alltid. Det andre idealet er den rene kjærligheten. Den handler om å snakke sammen, om følelser, og om at forholdet skal utvikle deg som menneske. Hvis du ikke utvikler deg, er forholdet sårbart. På noen måter var det lettere før.

– I dagens samfunn er det mange idealer og presset om selvrealisering er sterkt. På femtitallet skulle mødre være hjemmeværende. Nå kan vi i mye større grad velge hvordan vi ønsker å leve. Det gir større frihet, men også en større belastning, sier Øfsti.

Hun mener at ungdommer i dag har mye mer flytende grenser i kjærlighetslivet enn før.

– Det er mye mer intimitet og åpenhet i dag. Ungdom kan kline og ha sex uten at de legger så mye i det. Det er mye mer eksperimentering, sier Øfsti.

Likevel er det fortsatt ikke lett å stå frem som homofil eller lesbisk.

– Til tross for at ungdommer er veldig åpne, er angsten for å skille seg ut fortsatt sterk. Å velge noe annet enn «mainstream» kan være veldig utfordrende, sier Øfsti. Det vet Hanne alt om.

Men når skal egentlig verden venne seg til at mennesker elsker folk av samme kjønn? I Iran kan homoseksualitet straffes med døden, i Uganda kan homofile få livstid i fengsel. Russland har fått massiv kritikk for en «anti-homo lov», som gjør det ulovlig å spre informasjon om homofile til personer under 18 år.

I Norge var det forbudt for menn å ha sex med hverandre helt til 1972. Til 1977 var det å være homoseksuell fortsatt en medisinsk diagnose. Kampen for rettigheter skjøt fart på 70-tallet, og homoaktivisten Karen-Christine «Kim» Friele var en av de viktigste forkjemperne. Skuespilleren og musikeren Anders Rogg var en av de første kjendisene som sto frem som homofil i 1981.

Historieleterne fra NRK Skole drar ut i Oslos gater for å finne ut mer om homokampen på 70-tallet. Der møter de skuespilleren og musikeren Anders Rogg, som var en av de første kjendisene som sto frem som homofil, i 1981.

«Frastøtende»
Siden 70-tallet har homofile og lesbiske vunnet mange kamper. De kan gifte seg, adoptere barn, lesbiske kvinner kan søke assistert befruktning.

Likevel: Mange føler fortsatt at de ikke er frie til å følge kjærligheten, forteller Bård Nylund. Han leder LLH, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

– Vi får mange henvendelser fra veldig mange som absolutt ikke har følt frihet til å være åpne om den de er. De er både 40, 50 og 60 år, og vil vite hvordan de skal komme ut av skapet, sier Nylund.

Forskning viser at de har grunn til å tenke seg om før de er åpne. En av fire norske menn mener at homofile menn er frastøtende, viser en forskningsrapport fra Uni Helse i Bergen ifjor. To av fem norske menn mener at «sex mellom to menn er ganske enkelt feil,» mens en av fem menn mener at «sex mellom to kvinner er ganske enkelt feil.»

Slike holdninger kan være medvirkende til at mange sliter. Hele 20 prosent av lesbiske kvinner og 16 prosent av homofile menn hadde prøvd å ta livet sitt, ifølge en Nova-rapport fra 1999. Forekomsten av selvmordsforsøk var spesielt høy blant ungdom under 25 år. Blant unge er ordene «lesbe» og «homo» ofte brukt som skjellsord. Bård Nylund mener skolen har et ansvar.

– Vi trenger en skole som normaliserer det å være annerledes. Vi må jobbe med holdninger, og politikere må gå foran og vedta lovendringer. Samtidig har folk flest et ansvar. Mange har et språk og en adferd som ikke åpner for annerledeshet. Det gjør at folk ikke tør å være åpne, sier Nylund.

Men ungdommer lærer ikke nok om homoseksualitet i skolen, ifølge professor Åse Røthing ved Høgskolen i Østfold. Hun mener norske lærebøker på «forbløffende samstemt vis» er ekskluderende når det gjelder homofil seksualitet, skriver hun i en kronikk.

– Denne forskjellsbehandlingen passer dårlig med et norsk selvbilde som verdensmester i homotoleranse, sier Røthing til Dagsavisen.

Ekkelt å kysse en jente
Den første gangen Hanne får jentekjæreste, er det hun som blir sjekket opp. Hun flytter fra Hemsedal til Hønefoss allerede som sekstenåring, for å ta andre året på videregående. Hønefoss, der det bor mellom 40.000 og 50.000 mennesker, er mye mer anonymt enn bygda Hemsedal.

På skolen begynner hun å henge med en ny vennegjeng. Det er første gang Hanne møter noen som er åpent lesbiske. Og for første gang begynner hun å lure på om hun også liker jenter.

Hanne googler ordet lesbisk. Men bildene som kommer opp, klarer hun ikke å identifisere seg med.

Hanne har alltid vært en feminin jente. Da hun var liten, lekte hun med typiske «jenteting», som Barbie. Hun har aldri vært en «guttejente». Så hun kan vel ikke være lesbisk? Når en av jentene i vennegjengen merker at Hanne er ukomfortabel, tuller hun med henne. Dette blir den første jenta Hanne kysser som en kjæreste.

– Jeg følte at det var fysisk ekkelt å kysse en jente første gang. Selv om jeg hadde kjempelyst, tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre det, fordi det var kvalmt. Jeg skammet meg veldig lenge. Jeg tenkte at dette er noe jeg ikke vil, men jeg skjønte at dette kanskje ikke var noe jeg kunne gjøre noe med, sier Hanne.

Når jeg snakker med folk som mener at det å være lesbisk er et valg, blir jeg provosert. Det er ikke noe valg. Det er den jeg er, slår hun fast.

Den nye starten
Det gikk flere år der Hanne ikke var åpen til andre enn de aller nærmeste. I mange år fant på historier, om at hun ikke var så interessert i kjærester, at hun var mer opptatt av utdanning. Men det kom til et punkt da det ikke lenger gikk.

– Jeg tenkte jeg kan ikke leve som dette. Jeg følte at jeg ble påtatt, mindre meg selv. Folk ble ikke kjent med meg, og jeg ble ikk kjent med dem. Når du skjuler en så stor del av deg selv, er det begrenset hvor nært innpå du kommer andre, sier Hanne.

Høsten 2008 endret det seg. Hanne hadde flyttet til Oslo for å studere. Hun satt på gresset på Blindern med en gjeng jenter og hadde en bli-kjent lek: Hvem av disse tre mannlige kjendisene ville du hatt sex med, giftet deg med eller kastet under en buss? Hanne spurte om hun heller kunne velge blant kvinner. «Nå er det ute, hva skjer nå?» tenkte hun. Men ingenting skjedde. Hun måtte ikke forsvare seg. Istedenfor opplevde hun at de synes det var litt spennende. Det ble en ny start.

– Det å kunne være åpen er en veldig god følelse, selv om det tok lang tid. I dag er jeg veldig trygg på min identitet, sier Hanne.

Hun har fått et nettverk av gode venner i Oslo. Mange av dem er lesbiske. Håret har hun latt vokse ut, hun trenger ikke lenger uniformere seg. Prosessen har også brakt henne nærmere moren.

– Mamma og jeg har kommet mye nærmere hverandre, fordi vi har vært nødt til å snakke om de vanskelige følelsene. Det føles som om det ikke lenger er et problem for henne, at hun er stolt av meg for den jeg er. At hun aksepterer og respekterer min måte å leve på. Jeg føler jeg er i mål når det gjelder å komme ut av skapet, sier Hanne.

Og kjærligheten? Hanne drømmer om å finne en dame som er perfekt for henne, gjøre hverandre lykkelige, få mange barn. Være forelsket. Akkurat som da hun var forelsket i Jonas.

– Men selv om det da var en gutt og nå en jente, så er det de samme følelsene. Kjærligheten er den samme, sier Hanne.