Oppgaven var ikke av det enkleste slaget da John Olav Nilsen og hans seks mann sterke gjeng gikk på scenen i Telegrafbukta fredag ettermiddag. Om regndråpene ikke falt like tett som rusreferansene fra unge Nilsens munn, var det ikke langt unna. Et noe avmålt og definitivt vått festivalpublikum lot seg ikke umiddelbart sjarmere selv om loddefjordingene dro i gang showet med hiten Valiumsvalsen. Men stemninga skulle ta seg opp.
Kan ikke tape
Nilsen bedrev vokal ekstremsport i skjæringspunktet mellom det sjarmerende sure og det som bare var surt.
Foto: Per Ole HagenMan kan tenke at alt kan gå galt hver gang John Olav Nilsen & Gjengen skal spille konsert. Sju gutter som plukka opp instrumentene sine først etter fylte tjue år, og som bruker disse til å spille låter med en tematikk som får oss til å tenke at hele gjengen synger på siste verset.
Men, sannheten er den motsatte - det er svært lite som kan gå galt. Med fjorårets beste norske plate i bagasjen er ei vidunderlig settliste spikra før hvert show, og mangelen på konservatorieutdanna musikere virker formildende på skeptiske kritikere. Når du i tillegg har en frontfigur som enten er Norges sjarmerende ærligste mann eller Norges beste imagebygger - funker uansett - kan du ikke tape.
Det gjorde de heller ikke på Buktafestivalen. Selv om John Olav sjøl til tider var litt ute å kjøre. Mannen bedriver en vokal linedans som varierer mellom sjarmerende og usjarmerende surt. Stort sett, som på starten av Virvelvind, er det nakent, sårt og vakkert.
Men, noen ganger, som på "Ikkje fåkk med kjærligheten", faller han helt i gjennom. Blodfans vil sikkert si at det er en del av greia, men når hovedpersonen tar vekk mikrofonen på en del av de høyeste tonene er den argumentasjonen vanskelig å selge inn.
En skjønn sannhet
Bandet feiler derimot sjelden. Gutta har blitt svært så stødige, selv om de voldsomme musikalske utfordringene nok glimrer med sitt fravær. Og hovedpersonen veier opp for vokalrusk gjennom sitt intense scenenærvær og med en ektehet de fleste ringrever i gamet kan misunne ham.
Konserten er i all hovedsak ei gjennomkjøring av plata "For sant til å være godt". De byr publikum på én ny låt, "Skrekkfilm", som i og for seg høres ut som om den er tatt fra plata. Det har ikke noe å si, det er disse låtene folk har kommet for å høre.
Midtveis i settet begynner publikum å tø opp, og på "Piken med sviket" og "Diamanter & kirsebær" sprer allsangen seg fra de 200 mest ivrige foran scenen og bakover i rekkene. På det Nilsen presenterer som sin favorittlåt "Hull i himmelen", sprer dansinga seg også. Men da er dessverre konserten nesten slutt, og når sistelåta "Ti ganger tusen" tones ut sitter vi igjen med følelsen av at konserten burde vært dobbelt så lang.
"For det e deg og meg i verdens skjønneste løgn", synger Nilsen. Men om det er surrealistisk for gutta å være i den posisjonen de nå befinner seg i, er det ikke en løgn. Det er derimot en svært fortjent sannhet. Og om den ikke er verdens skjønneste så føles det sånn til tider.
