Tidløst skrik

Edvard Munch var opptatt av prosessene i naturen, det store kretsløpet, årstidenes skiftninger og menneskelivets ulike faser. Det er slike tematikker som danner utgangspunktet når Munch-museet nå i samarbeid med Naturhistorisk museum har laget utstillingen «Gjennom naturen», der sentrale arbeider av Edvard Munch vises sammen med fossiler, utstoppede dyr, reptiler på formalin og sommerfugler på knappenål.

Med utstillingen har man ønsket å bryte med en konvensjonell historisk-biografisk lesning av Munchs kunst. Her presenteres hans kunstnerskap i et naturhistorisk perspektiv.

Sjalusi og kjønnseleksjon

For eksempel knyttes det berømte bilde «Sjalusi», som skildrer et smertefullt trekantdrama, opp mot kjønnsseleksjon, eksemplifisert ved praktfulle sommerfugler, som utvikler sine farger og mønstre for å lokke til seg en egnet make.

Munchs «Madonna», som jo i flere versjoner er fremstilt med et lite foster i høyre hjørne, og med en krans av sædceller som en bord omkring motivet, kobles naturlig nok opp mot opp mot befruktningsprosessen.

«Ida» og «Skrik»

Utstillingens utvilsomme høydepunkt er møtet mellom den 47 millioner år gamle fossilen «Ida» og Munchs maleri «Skrik». Kurator Jon Ove Steihaug forteller at hele utstillingsideen sprang ut av en ubendig trang til å se disse hver især fetisjerte og verdensberømte ikonene side om side.

Og det er virkelig en interessant sammenstilling.

Et bilde som skriker

Munchs maleri avbilder ikke bare et skrik, hele bildet skriker med sine skingrende farger, sine vibrerende penselstrøk, og gjennom det destabiliserende diagonalperspektivet.

Det er fortsatt et mektig bilde for oss, det er bare det at vi har sett det så sinnssykt mange ganger, og det er laget så mange musematter, T-skjorter, vesker og oppblåsbare figurer, at man trenger hjelp til å rense blikket for å ta inn bildet storhet. Og det er det de med denne sammenstillingen faktisk klarer, å gi oss et nytt blikk på «Skrik».

Dyp, tidløs angst i naturen

Når bildet stilles side om side med dette verdens eldste apeskjelett, løsrives motivet fra den klassiske modernitetsfortellingen vi vanligvis kobler det til.

Det er ikke lenger det fremmedgjorte moderne menneskets individualiserte angst vi ser. Ei heller Edvard Munchs egen sjelestemning i Ekebergåsen en aften i solnedgang i 1890-årene.

Fossilen bringer inn en svimlende tidsdimensjon som gjør at angsten som formidles oppleves som helt løsrevet fra individet. Det fremstår som en dyp, tidløs angst i naturen.

Dette er et aspekt som i og for seg også kommer frem i Munch egen skildring av opplevelsen som visstnok danner utgangspunkt for «Skrik»: «…jeg følte som et stort uendelig skrik, gjennom naturen.»

Memento Mori

I sammenstillingen blir det dessuten tydelig at det også rent motivisk er noen ganske markante fellestrekk her; det lille sammenkrøkede skjelettet og det dødningeaktige ved den skrikende skikkelsen.

Det er det evige primalskriket og en rystende dødspåminnelse, og påminnelse om at livet kun er et hastig glimt i et uendelig mørke. Det er rett og slett knallsterkt.

Glitrende godt

«Gjennom naturen» er eksempel på glitrende kuratorarbeid. Dristige og sterke ideer i bunn, som er profesjonelt og frodig formidlet.

Her er ingen detaljer overlatt til tilfeldighetene. I alle sine ulike kapitler og avdelinger overbeviser utstillingen meg om betydningen og relevansen av denne originale koblingen mellom de evige prosesser i naturens og Munchs mektige kunstneriske univers.