Med døden på menyen

– Hvis familien min absolutt må ha en seremoni, kan de legge meg på kjøkkenbordet der inne og spise og drikke rundt meg. Jeg vil at de som kommer i begravelsen skal se at det er et lik, at det ikke er noen tvil om at jeg er død, sier Katarina Zwilgmeyer (50).

Hun sitter rett overfor meg på en eldre trestol med det høyre beinet i kryss over det andre i en av stuene i sitt over hundre år gamle familiehus på Ullern i Oslo. På bordet foran oss står det tekopper og en rykende fersk eplekake, stearinlysene blafrer i takt med den kalde høstvinden som finner veien inn forbi vindushaspene.

Rett overfor Zwilgmeyer sitter Else Werring (35), tidligere introdusert til henne av en felles venninne som mente de ville være perfekte for hverandre fordi de begge hadde en påfallende interesse for det samme samtaletemaet: Døden.

– Jeg har vurdert om jeg skal be om å få ligge på kirkegården i Nittedal, eller så havner jeg vel på Vålerenga. Egentlig har jeg bare tatt det for gitt at moren eller søsteren min fikser begravelsen når den tid kommer, forteller Ronny Fagereng (46), byråkraten i Forsvarsdepartementet som gikk fra krigsskole til filosofistudier.

Den fjerde gjesten er Eduardo Verdu, familieterapeut og organisasjonskonsulent uten noen andre planer enn å gi kjæresten Hans Petter helt frie tøyler når det kommer til begravelsesseremonien.

Dødsangst

Noen av gjestene har mer bagasje enn andre, men alle har til felles at de har livet foran seg. Likevel er det det som kommer helt til slutt, det ingen mennesker egentlig vil snakke høyt om, som er kveldens tema.

Katarina Zwilgmeyer og Else Werring fikk ideen om å arrangere sin egen kafekveld der samtaler om døden står på menyen, etter å ha lest et intervju med briten Jon Underwood i Morgenbladet tidligere i sommer. Han startet i 2011 den frivillighetsbaserte dødskafe-bevegelsen som i dag har spredt seg til store deler av verden.

Til forskjell fra de andre deltagerne har ikke jeg sett frem til kvelden med forventning, ettersom jeg opp gjennom oppveksten har hatt, og til dels fortsatt har, et panikkartet forhold til det å dø. Dette fascinerer Katarina Zwilgmeyer – hun har nemlig brukt mye tid på å planlegge sin fremtidige begravelse. Som gravferdskonsulent har hun god erfaring med å arrangere verdige seremonier, og gir råd til pårørende som skal ta avskjed med sine døde.

– Jeg håper barna mine vil legge kroppen min ut i skogen slik at jeg kan spises opp og bli en del av naturens kretsløp, sier trebarnsmoren uten å fortrekke en mine.

– Tuller du nå?

– Nei. Det blir på en måte «payback time».

– Det høres jo egentlig ganske fornuftig ut, kommer det ettertenksomt fra Eduardo Verdu innerst i rommet.

– Men hva med de pårørende, tenker du at de skal se på dette? Eller skal de legge deg ut i skogen og si farvel?

– Nei, jeg tror ikke min familie er beredt til å se meg bli spist opp, svarer Katarina.

Deretter oppfordrer hun oss til å forsyne oss med mer eplekake.

Kake motvirker overtro

Det var den sveitsiske sosiologen Bernard Crettaz som for tre år siden hadde den opprinnelige ideen til konseptet, da kalt Cafés Mortels. Målet med kafeen er å øke bevisstheten om døden. På denne måten skal gjestene få motivasjon til å gjøre mest mulig ut av livene sine mens de fortsatt lever. Det er også her regelen om kake kommer inn.

Ifølge Jon Underwood har noen mennesker en frykt for at det å snakke om døden øker risikoen for at noe skjer. Det å spise og drikke minner oss imidlertid på at vi lever, og hjelper folk med å senke skuldrene.

Et av de viktigste prinsippene for dødskafe-bevegelsen han startet, er at ingen skal kunne tjene penger på arrangementet. Alle som stiller opp som verter gjør dette på frivillig basis. Katarina Zwilgmeyer (50) og Else Werring (35) var de som først tok konseptet til Norge, og arrangerer mandag dødskafe for rundt 20 gjester.

Arrangementene holdes som regel i private hus, og gjestene melder sin interesse via dødskafeens hjemmeside.

Vil fjerne tabuet

Foreldrene til Else Werring synes navnet «dødskafe» er altfor deprimerende, og skulle gjerne sett at hun og venninnen i stedet kalte arrangementet for «hjerterom» eller «meningen med livet».

– Selv om samtalene skal ha et positivt utgangspunkt, mener jeg det er viktig å kalle en spade for en spade. Det er nettopp døden vi ønsker å rette søkelyset mot, og forhåpentligvis bidra til å fjerne litt av det tabuet det er å snakke åpenlyst om slike ting, sier 35-åringen.

For hvor ofte snakker du med dine foreldre om hvordan de ønsker å gravlegges, og har du selv tatt stilling til om du ønsker å kremeres eller legges i jorden? Hva tenker du om at vi plutselig snakker pent om folk vi egentlig ikke liker, bare fordi de er døde?

Kanskje er det en fordel å snakke om sånt med mennesker du ikke kjenner, så kan du lufte tanker og ideer uten å risikere å dra opp vonde følelser hos familie og venner?

Gamle organer

På duken står tekoppen halvtom og lunken, men temperaturen rundt kakebordet har holdt seg oppe. Samtalen har beveget seg fra begravelser, via meninger om liv etter døden, til spørsmål om svært personlige ting.

– Er det noen av dere som har tatt stilling til hva dere vil gjøre hvis det skjer noe med et av barna deres og organdonasjon kan bli aktuelt?

Katarinas spørsmål kjennes som en skrustikke i magen. Akkurat nå skulle jeg gjerne vært alle andre steder enn her, for meg er mammarollen fortsatt så fersk at det er ubehagelig bare å være i rommet og høre ordene bli uttalt. Også Else har små barn, og hun vrir seg noen sekunder i sofaen mens hun kikker ut i rommet og prøver å ta problemstillingen innover seg.

Artikkelen fortsetter under bildet

Det er fort gjort å komme innom temaer ikke alle er komfortable med. Derfor har arrangørene ordnet med en erfaren telefonvakt etter mandagens dødskafe i tilfelle noen forlater huset i en dyster sinnsstemning og trenger å prate ut før kvelden tar slutt.

– Nei, det ville jeg nok ikke klart. Jeg ønsker å være til stede i dødsøyeblikket, det ville ikke vært mulig ved en organdonasjon, kommer tobarnsmoren Else etter hvert frem til.

I stuen på andre siden av skyvedørene sitter Zwilgmeyers tre barn og ser på TV. Jeg kikker ut på en ung kvinne som jogger forbi i høstmørket, helt uvitende om stemningsskiftet her inne. Kanskje ikke engang alle på innsiden har lagt merke til den.

Til slutt er det spørsmålsstilleren selv som letter på stemningen ved en historie om hvordan det gikk for seg da hun fortalte sønnen at hun selv var organdonor.

– Han påpekte hånlig at legene uansett aldri kom til å spørre om det, siden de ikke var interessert i noen som var så gamle som meg!

Døden i vinden

Dødskafeen er ikke det første arrangementet med en morbid meny, livets definitive slutt virker å være i vinden for tiden. Litteraturhuset i både Oslo og Bergen er blant kommersielle aktører som i høst har arrangert samtalekvelder med døden som tema. Radioprogrammet Ekko hadde for kort tid siden viet en hel sending til dette , mens Else Kåss Furuseth har laget prisvinnende standup om selvmord.

Les også: «Den andre siden», en P3-dokumentar

Er vi mer opptatt av døden nå enn tidligere? Religionsforskning viser at nordmenn er blant de folkeslagene i verden som tror minst. Samtidig ligger det i menneskets natur å være søkende, og når religion ikke lenger kan gi oss svar, må vi finne dem på egen hånd.

Ståle Økland er utdannet innenfor sosiologi og historie, og reiser verden rundt for å oppdage de siste trendene. Han antyder at dødskafeene kan ha oppstått som en konsekvens av finanskrisen og en økende pessimisme i Europa som førte til at flere stiller seg eksistensielle spørsmål.

– Foreløpig er konseptet såpass nytt, at det er vanskelig å si om dette er en spennende trend eller bare en døgnflue. Jeg tror mest på sistnevnte.

Rustet for døden

For Katarina Zwilgmeyer og Else Werring handler det imidlertid ikke om døgnfluer. De er begge av den oppfatning at døden er blitt for fjern for folk flest, den eksisterer nesten bare på institusjon. Deres mål med kafeen er å «ta døden tilbake».

– Når døden forsvinner fra livene våre, glemmer vi hva som egentlig er viktig, mener Werring.

Jo mer åpenhet og kjennskap vi har til døden, desto bedre rustet er vi til å møte den når den en dag nærmer seg dørstokken, er deres filosofi.

De siste timene

«Akkurat hatt et dødsfall. Mulig jeg blir 10 minutter forsinket. Tom»

Femten minutter senere sitter krefthjelpepleier Tom Rodell Marthinsen på en rødmalt benk ved elvebredden med en utent røyk mellom fingrene. Barselgrupper triller forbi i begge retninger, mens hanskekledde joggere sikksakker seg imellom.

Hver eneste dag jobber Marthinsen med å gjøre de siste ukene, dagene og timene til døende mennesker og deres pårørende så verdige og trygge som mulig. På lindrende enhet finner du bare de pasientene som kun har kort tid igjen å leve.

Krefthjelpepleieren skulle gjerne sett at vi var mer forberedt i møte med dødsprosessen, og ønsker tilbud som dødskafeer velkommen.

– Det vil sikkert bli sett på som noe fælt til å begynne med, men jeg tror absolutt det har noe for seg. Det er mye folk ikke tør å spørre helsepersonell om.

Etterlyser åpenhet

Marthinsen opplever også pasienter som ønsker å snakke om den nært forestående døden, men som opplever å bli avvist av familien som synes dette er for ubehagelig.

Krefthjelpepleieren leker litt med den fortsatt utente sigaretten mellom fingrene mens han smiler forsiktig. Han skulle så gjerne sett at det var mer åpenhet rundt det å dø. De aller fleste i Norge i dag dør på en institusjon. Det gir en trygghet til både den døende og familien, men samtidig en avstand til selve dødsprosessen.

– Jeg syntes det var ekkelt første gang jeg så et menneske dø. Nå blir jeg ikke lenger redd, det er jo en del av livet.

Hver gang noen sovner inn på avdelingen tennes det tre levende lys i korridoren: Et for den døde. Et for familien. Et for personalet.

Dødslengsel

I utgangspunktet er en dødskafe åpen for alle, uavhengig av kjønn, trosretning eller legning. Også alvorlig syke mennesker eller deres pårørende er velkomne, men Katarina Zwilgmeyer understreker at kafeen ikke fungerer som en terapi- eller sorggruppe.

I familiens hus på Ullern denne kvelden har alle gjestene en felles interesse for å snakke om temaer som omhandler døden, men hver og en har forskjellig utgangspunkt for hvordan det har blitt slik.

– På 80- og 90-tallet jobbet jeg med hivpositive som døde alene i en tid da homofili og aids var tabu. Jeg ble slått av hvor ille det var at mennesker som ønsket å snakke eller være sammen med sine nærmeste ikke fikk til dette, sier Katarina Zwilgmeyer.

Hun kikker bort på Eduardo Verdu og spør om å få høre hans historie.

– Jeg vokste opp i troen på at jeg aldri kom til å bli eldre enn 20 år. Så ble jeg 20, og tenkte jeg kom til å dø før jeg ble 30, avslører Verdu.

Stemmene rundt stilner. Den norskspanske familieterapeuten har et smil som sprer seg til hele ansiktet når han er ivrig, men han har også brune, alvorlige øyne. Med vante ord forteller Verdu om en oppvekst preget av frykt og fyll.

– På barndomsbilder av meg selv, ser jeg en gutt med dødslengsel. Jeg gikk mye rundt og betraktet meg selv utenfra.

– Etter som årene gikk og jeg stadig ble eldre, endret fokuset seg. Nå bruker jeg i stedet mest tid på å fundere på hvorfor døden i seg selv egentlig er så tiltrekkende.

Bør vi snakke mer om døden, eller foretrekker du at vi holder slike tanker for oss selv? Si din mening i kommentarfeltet!