Lars Saabye Christensen
Maskeblomstfamilien
Cappelen 2003
Det finnes et øyeblikk som drar seg ut og blir evig hos Lars Saabye Christensen. Det finnes i bok etter bok, dette merkverdige øyeblikket hvor hovedpersonen går fra å være et barn til å bli en voksen. Det samme øyeblikket kan mange 50-åringer sikkert framkalle bare ved å nevne gruppa Beatles, eller ved å lese dikt som spør "Hvor er det blitt av alle gutta?".
Grotesk
Lars Saabye Christensen har skrevet en fascinerende historie, mener Tom Egil Hverven (Foto: Scanpix/Terje Bendiksby)
Ingen forfatter i norsk samtidslitteratur kommer i nærheten av å beskrive dette øyeblikket slik Saabye Christensen gjør. Og sjøl har han heller aldri skrevet om det på en så grotesk og rå måte som han gjør i den nye romanen "Maskeblomstfamilien", som åpner slik:
"Jeg hadde en god oppvekst. Mor la seg tidlig. Far døde da jeg var tolv år. Jeg var enebarn".
Disse tilsynelatende uskyldige setningene vris og vrenges utover i romanen. Hovedpersonen er en gutt som forteller om sitt liv fra han er 12 til han er 17.
Tvetydig og tvekjønnet
Historien handler om hans forhold til en far som begår selvmord, en mor som er syk og en tante som virker ond. Men han er ingen pålitelig forteller, han finner gjerne på flere versjoner, og etter hvert blir det tydeligere at "Maskeblomstfamilien" ikke er noen streit, realistisk roman.
Tvert om krummer den seg om dette evige øyeblikket, som jeg kaller det, begynnelsen av puberteten, der gutten oppdager at han ikke lenger bare er gutt, og der vi som lesere begynner å lure på om han er mye mer tvetydig og tvekjønnet enn som så. En av kvinnene han møter kaller ham ladyboy, en damegutt, og det antyder en av retningene romanen går i.
Bryter med realismen
Utover i romanen dynger Lars Saabye Christensen på med voldsomme symboler, fra kamp med hoggorm til skjebnetungt gresk drama - med Kong Oidipus. Jeg synes likevel det fungerer godt innenfor helheten.
"Maskeblomstfamilien" er en fascinerende historie nettopp fordi den på en sær og ekspresjonistisk måte bryter med den trauste realismen som preger mange andre norske romaner.
Av Tom Egil Hverven
Kulturnytt, NRK P2, tirsdag 23. september 2003