Makaber moro

Shockheaded Peter på Det Norske Teatret er en forestilling med overlegen kvalitet i alle ledd. Det eneste som kanskje kan etterlyses er substans.

Energisk, presist, lekent

Når Det Norske Teatret etter to års utsettelse endelig setter opp suksessmusikalen Shockheaded Peter, er forventningene store.

Teatret stiller med et sterkt skuespiller- og musikerlag, der blant andre Vidar Magnussen er seremonimester og Espen Beranek Holm orkesterleder i rollen som Songaren.

Sammen med åtte andre skuespillere, blant dem Marie Blokhus og Jan Martin Johnsen, danner de et sterkt, energisk, presist og lekent skuespillerteam.

Signatur

Det er i det hele lite å sette fingeren på i denne oppsetningen. De medvirkende i teamet bak musikalen har tydelig satt sine merker på oppsetningen: Erik Ulfsbys regi er gjenkjennelig, detaljorientert og samtidig i det velkjente storformatet han gjerne opererer med.

Ingrid Nylanders kostymer er i det samme landskapet, et sted der tivoli kolliderer i det makabre, og Arne Nøsts scenografi er oppfinnsom og til tider overveldende. Han leverer i denne forestillingen tidenes største teaterelefant.

Se video:

Det er lekent og smart løst. Det samme gjelder for Are Kalvøs upåklagelige oversettelse.

Mestrer Mester

Seremonimester Vidar Magnussen har fått en rolle nærmest skreddersydd ham selv. Det er ingen overraskelse at den passer ham som hånd i hanske. Regissør Erik Ulfsby har brukt Magnussen i lignende roller tidligere, blant annet i Jungelboka.

Magnussen leder barna inn i fristelse etter fristelse, variert og med replikker han gir et helt eget språkpreg. At han mestrer dette, er det ingen tvil om. Kan hende er det på tide å gi ham utfordringer i andre typer roller også?

Lekre leksjoner

I Shockheaded Peter møter vi et ektepar som ønsker seg barn, men som ikke har hellet med seg. Langt om lenge kommer endelig storken med det som må defineres som et ikke direkte vakkert lite vesen.

Så stygt synes foreldrene barnet er at de stapper ham under kjellerlemmen og spikrer den igjen. Han kan knapt nok kallast eit barn.

Så starter moralleksjonene eksemplifisert gjennom Augustus som ikke åt opp suppa si (og dør), Fredrik som er slem mot en hund (og bites i hjel av den), vesle Harriet som leker med fyrstikker (og brenner opp) – og så videre.

Det er lekent, burleskt, et overflødighetshorn på mange måter. Alt stemmer teknisk, i spillet, publikum ler. Dette er garantert nok en suksess på Det Norske Teatret. Som sagt: Det er lite å sette fingeren på.

Spark

Men underveis melder en tanke seg: Hvem er det de ønsker å ramme, hvilken vei sparkes det i stykket?

Rett nok går det ganske så dårlig med de ulydige barna i Shockheaded Peter. Men det er likevel foreldrene som får gjennomgå, det er dem det går dårligst med.

Etter innestengningen av barnet storken gav dem, går det ikke foreldrene godt, en sorg fester seg hos dem, neglene gror, de forfaller og blir gamle. Så dersom det sparkes, sparkes det mot foreldre med bestillinger og krav til barna, og det heies på barn som selvstendige og utprøvende individer.

Det sparkes hardt og herlig mot det korrekte og pedagogiske, Shockheaded Peter er et forsvar for ramp, tant og fjas og andre livsnødvendigheter. Som å la barn få være barn.

Munthe på speed

Først og fremst er dette likevel en makaber morokveld med godt teaterspill blant et oppkomme av ideer. I et så tydelig eventyrunivers som dette er, kan teateret tillate seg å rive hjerter ut av kroppen på ulydige barn og klippe fingrene av dem dersom det behøves.

Forestillingen er makaber humor og befriende ukorrekthet i et fantastisk og skjevt tivoliunivers. «Margrethe Munthe på speed» er forestillingen blitt beskrevet som. Ingen dum sammenligning.