Vigdis Hjorths siste roman er en interessant og til dels givende bok om kjærlighet mellom to mennesker fra svært ulike deler av samfunnet.
Louise Berg er kommet omtrent dit hun vil. Hun er 46, ser stadig godt ut, har sitt gode litteraturprofessorat på Blindern. Det er vår, som det bare kan være akkurat der, og hun har fått stipend for å skrive om den ufortjent oversette og glemte forfatteren Edith Key. Hun burde med andre ord være glad, men er det ikke.
På jakt etter lykken
Skal vi tro beskrivelsene av Louise disse vårdagene i Vigdis Hjorths nye roman, er hun tom, kanskje utbrent eller i det minste drittlei. Hun kvitter seg med kjæresten og drar til Frankrike for å finne spor etter Edith Key, men hjelper det? Nei.
På Notodden bluesfestival, på tur med kjærlighetssørgende venninne, treffer hun imidlertid Truls Olsen – en ung og sterk mann. – hele fire år yngre. Like fullt; det elskes i campingvogn og utveksles telefonnummer når det hele er over. Og, mot alle såkalte odds, det utvikles sakte men sikkert en viss frekvens i samtaler og møter. Det ligner etter hvert stygt på et forhold mellom litteraturprofessoren og bilselgeren, en mann som aldri har lest en bok, men er hyggelig selskap allikevel, til tross for begrenset tålmodighet med det teoretiske og diskutable. Han viser alle tegn på å ha det bra i livet, selv om han ikke er tilvent de samme sosiale øvelsene som for Louise er livsnødvendigheter.
Omvendt klassereise
Det er her – i refleksjonen over forskjellene mellom Louises egen og Truls´ verden at Hjorths roman blir interessant for alvor. Når Louise tør slippe stadig mer av taket i sine egne forestillinger og sette dem på prøve, tenkes det både åpent og givende om denne litt omvendte klassereisen. Fra den intellektuelle fiffens miljø til den kulturen for mer enkelt arbeidende mennesker hun kommer til.
Hun overraskes over at Truls ikke er lei av sine rammer, når hun er så trett av sine. Hun reflekterer klokt over intimitetens betingelser og begynner å ane et pompøst intellektuelt snobberi bak toleransens ordgyteri, ytret over utstudert ulike vinglass i de kreatives møblerte hjem.
Slutten skuffer
Denne siden av boken er etter min mening høyst leseverdig. Observant, presist og til dels humoristisk formulert, legger Hjorth for dagen en menneskelig innsikt som heldigvis peker ut over hennes egen rolle som medienissekone og kjendisdyrket linselus.
Derimot har jeg problemer med slutten, som i sin smakløshet gir mest inntrykk av at her gadd ikke forfatter Hjorth mer.
